Veien mot lyset: En kamp mot depresjon

Written by: Zally L.

Published on: January 3, 2024

Det var en tid da jeg følte meg som dronningen av verden. Karrieren min blomstret, jeg hadde et fantastisk nettverk av venner, og hver dag føltes som en ny, spennende reise. Jeg levde livet med en slik intensitet og lidenskap at jeg knapt kunne vente med å våkne om morgenen. Men så kom den dagen da alt begynte å falle fra hverandre.

Starten på min depresjon

Det startet usynlig, som en tynn sky som gradvis skygget solen. Jeg merket ikke engang at noe var galt i begynnelsen. Jeg trodde jeg var trett, stresset fra jobben. Jeg var alltid et A-menneske, men nå begynte jeg å sove dårlig, og jeg kunne ikke lenger finne gleden i de tingene som pleide å glede meg.

Arbeidsplassen min, hvor jeg en gang hadde blitt hyllet som en stjerne, begynte å føles som et tungt anker. Prosjekter som tidligere hadde vært en lek å takle, føltes nå overveldende. Jeg begynte å unngå møter, svare på e-poster og til slutt trakk meg helt tilbake. Kollegene mine begynte å legge merke til, men jeg klarte ikke forklare hva som skjedde. Jeg hadde ingen svar, bare en voksende følelse av håpløshet.

Mine venner var bekymret, også. De inviterte meg ut, prøvde å få meg til å snakke om hva som plaget meg, men jeg klarte ikke å sette ord på det. Jeg følte meg som en byrde, som om jeg sugde all gleden ut av rommet. Sakte, men sikkert, begynte jeg å trekke meg unna dem også. Jeg ville ikke lenger være den livlige, morsomme personen de kjente. Jeg ville være alene, i mitt eget mørke hjørne.

Depresjonen hadde meg nå i sitt grep, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle kjempe tilbake. Jeg forsøkte å lese om det, søkte etter råd på nettet, men ingenting føltes relevant for min situasjon. Hver dag ble en kamp. Bare det å stå opp om morgenen virket som en uoverkommelig oppgave. Hver eneste tanke ble overskygget av negativitet og selvforakt.

Jobben min begynte å lide merkbart. Jeg ble tatt til side av sjefen min, som uttrykte bekymring for min ytelse og mitt fravær. Jeg løy, sa at alt var greit, at jeg bare var stresset og at jeg snart ville komme tilbake til mitt gamle jeg. Jeg følte meg som en sviker, som en person som hadde mistet grepet på sitt eget liv.

Det var på dette tidspunktet at jeg begynte å vurdere det utenkelige. Tanken på å avslutte det hele, å slippe unna smerten, begynte å virke som den eneste veien ut av det jeg følte. Jeg tenkte på det hver dag, og det ble min eneste trøst, min eneste måte å takle smerten på.

Veien mot lyset

Men i mørket fant jeg en gnist av håp. En dag, da jeg satt alene på rommet mitt, hørte jeg en varsom bank på døren. Jeg orket ikke å svare, men personen på den andre siden ga seg ikke. Det var bestevennen min, Silje. Hun hadde kjent meg i årevis og visste når noe var galt. Hun tok seg tid til å sitte ved siden av meg og bare være der, uten å stille spørsmål eller prøve å gi råd. Det var som om hun forsto at jeg ikke kunne snakke om det, men at hun likevel ville vise at hun brydde seg.

Dette var begynnelsen på en lang, tøff reise mot helbredelse. Silje var min redning, min styrke når jeg var svakest. Hun begynte å lese om depresjon, forståelse av hva som skjedde med meg, og hjalp meg med å finne en terapeut som kunne hjelpe. Jeg nølte lenge, men til slutt gikk jeg med på det. Jeg hadde ikke noe å tape.

Terapeuten min, var en snill og tålmodig person. Hun ga meg rom til å dele mine tanker uten å føle meg dømt. Gjennom ukentlige samtaler hjalp hun meg med å identifisere de negative tankemønstrene og arbeide med å endre dem. Det var en lang og smertefull prosess, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å fortsette.

Langsomt begynte jeg å implementere små endringer i livet mitt. Jeg prøvde å komme tilbake til en rutine, selv om det var vanskelig. Å spise sunt, trene og få nok søvn ble min daglige oppgave. Jeg eksperimenterte også med mindfulness og meditasjon, som hjalp meg med å finne øyeblikk av fred i mitt kaotiske sinn.

Det tok tid, men jeg begynte å merke en forskjell. De tunge, mørke skyene som hadde dekket sinnet mitt, begynte å lette litt. Det var som om solen sakte, men sikkert dukket opp bak horisonten igjen. Jeg begynte å føle en form for håp jeg ikke hadde kjent på lenge.

Silje fortsatte å være der for meg gjennom hele reisen. Hun var min støtte, min påminnelse om at jeg ikke var alene i dette. Hun oppmuntret meg til å nå ut til andre venner også, og gradvis begynte jeg å bygge broer som jeg hadde brent tidligere.

Jobben min tok også hensyn til situasjonen min. Jeg hadde flaks som jobbet for en organisasjon som prioriterte de ansattes velvære. De ga meg muligheten til å ta en pause og komme tilbake når jeg var klar. Jeg visste at jeg var heldig som hadde slike mennesker rundt meg.

Det tok måneder, kanskje til og med år, før jeg følte meg som meg selv igjen. Depresjonen hadde etterlatt dype sår, men jeg lærte å leve med dem. Jeg lærte å akseptere at livet ikke alltid er en konstant oppoverbakke, og at det er greit å be om hjelp når du trenger det.

Jeg vil ikke si at jeg noensinne ble “kvitt” depresjonen. Det er en del av meg, en del av min historie, og det har formet hvem jeg er i dag. Men jeg lærte å håndtere det bedre. Jeg har verktøyene og støtten jeg trenger for å takle de mørke dagene når de kommer.

Jeg vet nå at depresjon ikke er noe å skamme seg over. Det er en sykdom som kan ramme hvem som helst, uavhengig av hvor vellykket eller lykkelig de ser ut på overflaten. Å nå ut til noen du stoler på, og å søke profesjonell hjelp når du trenger det, er viktig. Det kan være forskjellen mellom liv og død.

Jeg deler min historie fordi jeg vet at det er mange der ute som sliter akkurat som jeg gjorde. Jeg håper at de kan finne trøst i å vite at de ikke er alene, at det er hjelp tilgjengelig, og at det er mulig å komme seg gjennom det mørkeste av tider. Min vei ut av depresjon var lang og utfordrende, men den var også lærerik og styrkende. Jeg har funnet en dypere forståelse av meg selv og en takknemlighet for livet som jeg kanskje aldri hadde opplevd uten den kampen.

Så til alle dere som kjemper mot depresjon akkurat nå: Ikke gi opp. Det er lys i enden av tunnelen, selv om det noen ganger virker umulig å se det. Reach out. Fortell noen du stoler på om hva du går gjennom. Søk hjelp fra profesjonelle. Og husk at du er verdifull, uansett hvor mørkt det kan føles akkurat nå. Du har styrken i deg til å overvinne dette, selv om du kanskje ikke tror det akkurat nå. Jeg tror på deg.

Les også: Håndtering av depresjon: En innblikk i min daglige rutine