Et brev til deg som sliter med depresjon

Hallo,

du ser ut som du kan trenge litt hjelp. Det må du definitivt, ellers hadde du ikke vært så villig til å klikke her.

Så først la meg si at jeg er glad du kom. Jeg er glad for at du har valgt denne fra alle de andre tekstene. Vil du vite hvorfor? Fordi du betyr mye for meg.

Jeg er seriøs. Det høres dumt ut, ikke sant? Som om det umulig kunne være sant! … Men det er det. For uten deg ville verden slik jeg kjenner den, slik alle andre kjenner den, sluttet å eksistere. Du har så mye makt. Du vet det kanskje ikke ennå.

Jeg vedder på at du brukte mye tid på å velte deg i tristhet. Det kan jeg forstå. Du stirrer kanskje i det fjerneste hjørnet av veggen, ubevegelig, ordløs, uten mål. Kanskje du er så trøtt av livet at det tar deg 15 minutter å bestemme deg for om du i kveld skal bare sparke av deg skoene og heller hoppe over turen til matbutikken.

Og etter ytterligere 45 minutter med å stirre og tenke, er det plutselig for sent å lage en skikkelig middag og avgjørelsen er tatt for deg. Gud vet at jeg også har opplevd det.

Jeg vedder på at postkassen din hoper seg opp for post fordi det virker for skremmende å møte omverdenen akkurat nå. Postkassen er rett og slett en beholder av forventninger som andre setter til deg, forventninger som du bare ikke kan få deg selv til å leve opp til akkurat nå.

Du er sliten. Du er ikke ok. Du har ikke lyst i dag. Det kan jeg forstå.

Kanskje du lar deg selv gå. Bit for bit, gram for gram. Nok en pille på slutten av en lang dag, skylt ned med en sixpack for å lulle deg ned i søvn. Nok en hel pose tortillachips dyppet i deilig ostedip. Et gjesp og en rull over til den andre siden av sofaen. Jeg forstår og jeg vet hvordan det fungerer.

Kanskje du mister håpet på jobben. Du blir eldre og lurer på om du stagnerer faglig. På den ene kampanjen ble du nettopp forbigått til fordel for en fyr som dukker opp 20 minutter for sent hver dag, som bruker hele ettermiddagen på å lese dritt og se på instruksjonsvideoer fra lunsjtid til 17.00.

Kanskje du nettopp mistet jobben. Kanskje er det ikke nok pizza og sjokolade i verden til å lindre smerten. Jeg forstår deg.

Og hva om du er ensom? Alle vennene dine har gått videre med sitt nye kjærlighet. Du ser høydepunkter fra forskjellige typer fester på din smarttelefon som dine venner har vært på. Alle ser så glade ut. De bruker statusoppdateringer som uttrykker «takknemlighet» , hashtagg «velsignet» og «leve mitt beste liv». 

Det kan hende du stille syder i en liten pine av misunnelse som senere viker for tristhet. «Jeg ville ikke gitt noe for å bo på stranden» , tenker du for deg selv. 

Mange vil fortelle deg at de har funnet nøkkelen til lykke og/eller suksess. Spesielt på internett. Og det er superenkelt og de gir deg en liste over 10 ting du må gjøre. Dumme ting du aldri kunne tenke deg å gjøre.

Men jeg vet hva det er som feiler deg. Du er deprimert. Du er trist. Du er forsteinet. Alt dette er lekser – en skremmende oppskrift på fiasko – og fiasko er det siste kroppen din trenger akkurat nå. Flere unødvendige forventninger som ikke innfris. Du trenger ikke dette. Og jeg vil ikke spørre deg heller.

Jeg spør deg en ting. Bare den ene tingen. En ting, så ofte du kan, så mye du kan, og så lenge du kan. En ting, ett ord, en handling som kan forandre livet ditt og slippe løs den uendelige kraften du har i deg til å endre det som sakte dreper deg.

En ting som kan skape en verden for deg som du aldri har drømt om, og som vil tjene som utgangspunkt for alle andre bestrebelser. Jeg ber deg flytte. Og det er det.

Jeg mener ikke flytt i den forstand at du selger eiendelene dine, hopper inn i en bil og starter livet ditt et nytt sted. Jeg mener absolutt ikke det. (Jeg gjorde det en gang også.) Jeg mener bevegelse. Stå opp. Gå nå, før du kan tenke for mye på det. (Ok, les ferdig først, og begynn så med en gang.)

Jeg vil at du skal dra et sted. Jeg bryr meg ikke hvor. Gå utenfor og klipp plenen. Gå på joggetur. Gå og les i parken. Ring en venn. Sykle. Slå av GPS-en og utforsk så langt sinnet ditt kan forestille seg og så langt tiden tillater det… og selv da vil jeg at du skal fortsette.

Jeg vil at du skal løpe lenger enn du tror du kan. Jeg vil at du skal gå til en jazzklubb alene og bare sitte og la bølgene av trompet og bass skylle over deg. Jeg vil at du skal gjøre dette fordi det er akkurat det du trenger å gjøre. 

Dette er hele vår eksistens og hjertet i livet vårt. Bevegelse. Det er det som skiller oss fra uorganiske forbindelser. Det er det som skiller liv fra død. Levende mennesker flytter. Døde mennesker gjør det ikke. Og vi prøver alle bare å føle oss litt mer levende inni oss. Du er ikke et tre, beveg deg selv!

Du må komme deg ut hvor enn du sitter fast, og du må stoppe ubevegeligheten og si: “Nei, treghet, du vant kampen i går, men dagen i dag er ikke over og jeg har fortsatt tid til å gå seirende ut!”

Hvis du ikke står opp for deg selv og beveger deg og nå går du ut døren og du tenker: “Til helvete med latskapen din, jeg skal på en bar nå og jeg tar en venn med meg.” Eller bare i parken. Og bare gå. La andre se deg. Vink til noen.

Start en samtale om hvor vakker himmelen ser ut. Ønsker du ikke å gå? Ta bilen og kjør. Vil du ikke kjøre bil? Ring noen og få dem til å hente deg.

Ikke gi etter, jeg gjentar, ikke gi etter for dette. Finn fremtiden din; den vil ikke komme for å lete etter deg.

Har du noen gang sett tristhet. Hvordan ser tristhet ut? Den ser urørlig ut. Du ser sjelden noen med tårer i øynene sykle, løpe et maraton eller svømme i havet. Det er virkelig vanskelig å gjøre.

Her er et triks. Er du trist akkurat nå? Er du i ferd med å briste i gråt? Gå videre og klatre opp en bakke. Jeg er seriøs. Klatre opp en bakke så fort du kan. Klatre opp bakken uansett hvor liten den er.

Jeg vil at du skal finne det høyeste punktet du med rimelighet kan komme til, og jeg vil at du skal klatre dit, og når du kommer til toppen vil jeg at du skal se på hele menneskeheten og si: «Her er jeg, verden! Det er flott å være her!” Og jeg vil at du skal se om du fortsatt vil gråte. Jeg vedder på at du ikke vil det.

Bevege seg selv. Skriv et brev. Skriv hvordan du føler deg. Ring moren din, ring faren din, ring søsteren din ,ring en gammel venn.

Finn deg selv på et sted du aldri forventet å nå. Ta en tur til skogen, til sjøen, til havet, til fjells… Og hvis ingenting av det lar seg gjøre, er det bare å gå på det ukentlige markedet, finne noen ferske grønnsaker og lage deg selv den deiligste middagen du noen gang har spist i ditt liv.

Og del det. Ring noen. Inviter dem over og fortell dem: “Jeg har laget dette til deg.” Alle blir glade for gratis hjemmelaget mat.

Kom deg ut nå mens du er ung eller ung til sinns. For en dag til driv bort demonene som vil suge ut sjelen din. Og sov godt vel vitende om at du har presset en ekstra dråpe, et ekstra skritt, ut av et ekstra minutt av en dag som ikke vil være din siste. Og så gjør det igjen i morgen.

Du kan gjøre det. Du må bare begynne å bevege deg selv først.

Er du klar?

Les også:

18 tegn på depresjon som ingen snakker om

14 ting om min høyfungerende depresjon jeg skulle ønske du ville forstå

Depresjon er ikke tristhet så slutt å fortelle meg at jeg skal velge lykke