Hvis du lider av depresjon og angst, har du en hjerne som hele tiden kjemper mot seg selv

Å være splittet mellom å bry seg for mye om alt og å ikke bry seg om noe i det hele tatt.

I 2016 fikk jeg diagnosen depresjon og angst, de to «vanlige forkjølelsene» blant psykiske lidelser.

Ikke la det kallenavnet lure deg, for det er ingenting normalt ved måten disse to virker sammen på for å fullstendig forstyrre hjernens funksjon.

Noen ganger virker det som om hjernen min veksler mellom depressive og angstfylte episoder. Det føles som om jeg alltid bytter det ene mot det andre, og sjelden opplever en «god» dag der begge deler holder seg relativt i ro.

Hvis ikke angsten min slår til med full kraft, så gjør depresjonen det, og omvendt.

Hvis du lider av depresjon og angst, har du en hjerne som hele tiden kjemper mot seg selv

Angst og depresjon fungerer egentlig som motpoler. Dette er lettere sagt enn gjort, men generelt kan angst sees på som en hjerne som er overaktiv, og depresjon som en hjerne som ikke er aktiv nok.

Jeg har først og fremst lært å takle det når én av dem dominerer, men det som fortsatt utfordrer meg, er når de slår til sammen.

Angsten vil at jeg skal stå opp om morgenen. Hvis jeg ikke står opp, vil noen bli skuffet, jeg vil gå glipp av en frist, alle vil tro at jeg er lat, eller jeg vil havne i en nedadgående spiral, om og om igjen.

Discover next
Jeg hater å innrømme at jeg er deprimert Når depresjon ser ut som latskap Depresjon er ikke tristhet så slutt å fortelle meg at jeg skal velge lykke

Depresjonen hindrer meg derimot i å stå opp. Hvis jeg står opp, må jeg late som om jeg smiler til alle, ellers sårer jeg bare flere mennesker, eller så klarer jeg ikke å konsentrere meg – for hvem kan vel konsentrere seg om noe når alt føles fullstendig meningsløst?

Når begge deler slår til samtidig, blir jeg helt hjelpeløs. Selv om det raser av tanker i hodet mitt og jeg ikke ønsker noe mer enn å være produktiv, slik at jeg kan føle litt mindre press når det gjelder ansvarene mine, klarer jeg ikke å komme meg ut av sengen.

Jeg klarer ikke å se frem mot fremtiden, for hver gang en tanke fyller hodet mitt, blir jeg dratt tilbake av et nytt tau.

Det gjør vondt i hodet – det føles som om hjernen min bokstavelig talt presser mot skallen min og ikke har noe annet sted å ta veien. Det gir svimmelhet og desorientering; og fremfor alt er det uendelig frustrerende.

Det gjør selv de enkleste oppgavene umulige, og jeg har bare lyst til å rope til meg selv: «HVORFOR KAN DU IKKE BARE GJØRE DET?»

Det vanskeligste er å takle skyldfølelsen, for jeg kan bare kjenne den smertefulle stikket. Jeg VIL kunne fungere normalt, men det klarer jeg ikke, og derfor føler jeg meg som den største fiaskoen på jorden.

Objektivt sett vet jeg at hjernen min er syk, og at det gjør det vanskeligere for meg å gjøre visse ting.

Men likevel kan jeg ikke unnslippe tyngden av skyldfølelsen over at jeg ikke kan være som en «normal» person som GJØR «normale» ting.

Det går en sirene som forteller meg at jeg må fullføre oppgavene mine, men det er også en stemme som skriker at ingenting av det jeg gjør har noen vits uansett, så bare snu deg på siden og dø, og det bråket i hodet mitt lammer meg.

Jeg er fortsatt midt i prosessen med å lære å håndtere når disse motstridende kreftene i hodet mitt utfordrer hverandre. Alt jeg egentlig har lært, er at det ikke er noe annet å gjøre enn å bare holde ut.

Jeg prøver å være forsiktig med meg selv, jeg prøver å huske at det er et problem med kjemikaliene i hjernen min, og at det ikke betyr at jeg er en dårlig person.

Å være snill mot seg selv når man kjemper mot en psykisk lidelse er lettere sagt enn gjort, men jeg prøver.

Related reads