Kongens langsomme fall: Når narsissister blir gamle

En personlig beretning fra ingenmannsland mellom medfølelse og selvbeskyttelse

Jeg sitter i kjøkkenet til faren min. Det lukter gammelt papir, kald aske og en underliggende tone av forsømmelse, som ikke har noe med manglende hygiene å gjøre, men med en mangel på liv.

Check this out
Kongens langsomme fall: Når narsissister blir gamle10 typer kvinner som tiltrekker seg narsissister50 sleipe vaner til svært giftige narsissister (og hvorfor de gjør det de gjør)

Overfor ham sitter en mann som en gang var hele mitt univers. En mann hvis latter fikk veggene til å riste, hvis sinne holdt meg våken natt etter natt, og hvis anerkjennelse var den eneste valutaen som telte i barndommen min.

Nå er han 76. Han rører i kaffen sin, hånden skjelver litt, og han forteller meg den samme historien for tredje gang i løpet av en time. Det er historien om hvordan sjefen hans den gang sviktet ham i 1998. Eller hvordan naboene bevisst ignorerer ham.

Detaljene blir uklare, men hovedbudskapet forblir alltid det samme: Han er offeret. Han er den ukjente helten, martyren, som en dum og utakknemlig verden ikke vet å verdsette.

Jeg ser på ham og kjenner det merkelige, smertefulle stikket i brystet, som sikkert mange kjenner til som har en forelder med sterke narsissistiske trekk. Det er en sorg som ikke har noe navn. For jeg sørger ikke over mannen han var – denne mannen var ofte grusom, egosentrisk og kald.

More like this
Hva skjer med narsissister når folk innser at de er narsissister?Knust narsissistNarsissister lurer deg med falsk empati på denne måten…

Jeg sørger over faren jeg aldri hadde. Og jeg er rystet over skuespillet som utspiller seg foran meg: Den langsomme, pinefulle nedbrytningen av et ego som ikke lenger har noe substans å holde fast ved.

Gårsdagens glans og dagens mørke

For å forstå hva alderdommen gjør med en narsissist, må man huske hvordan de var før. I barndommen min var faren min som en sol. Han kom inn i et rom, og stemningen forandret seg umiddelbart. Alt dreide seg om ham.

Han hentet sin energi – sitt «drivstoff» – fra karrieren, utseendet og statusen sin. Han trengte beundring like mye som oksygen. Når han fikk det, var han sjarmerende, sjenerøs og storslått. Når han ikke fikk det, ble han en tyrann.

Men alder er den store utjevneren. Den er brutalt objektiv. Og for en narsissist er den den ultimate fienden.

Da pensjonen kom, da skjønnheten bleknet og den fysiske kraften svant, skjedde det noe jeg vil kalle en «implosjon». Friske mennesker utvikler ofte en viss mildhet når de blir eldre.

Check this out
Du bør aldri prøve parterapi med en narsissist og dette er hvorfor…Hvorfor er narsissister besatte av å være i oppmerksomhets sentrum?7 tegn på at en kvinne er en fullstendig narsissist

De finner visdom, de finner ro i seg selv, de gleder seg over barnebarn eller hobbyer. De aksepterer at de ikke lenger er verdens midtpunkt, og finner fred i det.

En narsissist klarer ikke det. Hans selvfølelse er et tomt kar som hele tiden må fylles fra utsiden. Når kildene utenfra tørker ut – ingen ansatte lenger som man kan kommandere rundt med, ingen kvinner lenger som snur seg etter ham, ingen fysisk overlegenhet lenger – da bryter panikken ut.

Jeg har opplevd disse fasene på nært hold hos min far. Det var ingen myk overgang til alderdommen. Det var et desperat klamring seg fast i dørkarmen til betydning, mens livet ubarmhjertig trakk ham inn i irrelevansen.

Metamorfosen: Fra helt til «profesjonelt offer»

Det som kanskje er mest påfallende når narsissister blir eldre, er rollebyttet. Før var faren min «den største». I dag er han «den stakkarste».

Continue reading
Narsissisten ignorerer meg7 tegn på at du har kommet over en narsissistisk overgrepHvordan tenker egentlig en narsissist (Advarsel

Det er en fascinerende, om enn utmattende, psykologisk piruett. Siden han ikke lenger kan få beundring for sin styrke, krever han nå oppmerksomhet for sin lidelse.

Narsissister blir ofte psykiske hypokondere når de blir eldre. Hver eneste lille fysiske plage blir en statsaffære. «Ingen har så store smerter som meg.» «Ingen vet hva jeg går gjennom.» «Dere har det alle bra, men jeg…»

Sykdommen blir den nye scenen. Ventesalen blir til en publikumssal. Jeg husker et besøk på sykehuset etter en rutineoperasjon. Han behandlet sykepleierne som livegne, kritiserte maten som «en fornærmelse» og iscenesatte seg selv overfor meg som en døende svane.

Hvorfor? Fordi medlidenhet er den billigste erstatningen for beundring. Når man ikke lenger kan bli misunt, vil man i det minste bli beklaget. Det er fortsatt oppmerksomhet. Det er fortsatt energi som er rettet mot ham.

Denne forvandlingen til et evig offer er ofte vanskeligere for de pårørende å tåle enn den tidligere aggressiviteten. For den appellerer til vår medfølelse. Vi ser en gammel, skrøpelig mann og vil hjelpe. Men så snart vi åpner oss, blir vi bitt.

Continue reading
11 ting som forvirrer en narsissistNarsissismeNarsissisme og dets innvirkning på mellommenneskelige relasjoner

Behovet for hjelp er reelt, men det brukes som et våpen: «Hvis du virkelig elsket meg, ville du kommet oftere.» Skyldfølelse er det siste maktverktøyet som gjenstår for den aldrende narsissisten.

En omskriving av historien

Jo mer ensom han ble, desto mer begynte han å omtolke fortiden. Dette er et fenomen som ofte drev meg til vanvidd. Psykologer kaller det «gaslighting», men i alderdommen får det en nesten tragisk karakter.

Han sitter i lenestolen sin og forteller om gamle dager. Men i hans versjon har han ikke gjort noen feil. Ekteskapet med moren min? «Hun var psykisk ustabil, jeg prøvde alt for å redde henne.» (Virkeligheten: Han var utro mot henne i årevis og nedverdiget henne.)

Fremmedgjøringen fra broren min? «Han har alltid vært et vanskelig barn, utakknemlig.» (Virkeligheten: Broren min brøt kontakten for å beskytte seg selv.) Hans karrierebakslag? «Misunnelige mennesker og intriger.»

Further reading
Narsissisme vs. Høy selvtillit17 ting som irriterer en narsissistMyteavsløring

En aldrende narsissist kan ikke vise anger. Anger ville bety å skade det grandiose selvbildet. Og siden dette selvbildet allerede har sprekker i alderdommen, må det forsvares desto mer fanatisk. Han murer seg inn i en festning av løgner.

Det finnes ikke noe «Jeg er lei meg». Det finnes ikke noe «Jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid med dere». I stedet forsterkes bitterheten. Han fører lister over mennesker som har gjort ham urett. Han holder fast ved fornærmelser som ligger flere tiår tilbake, som om de skjedde i går.

Dette naget er gift. Det tærer på ham fra innsiden. Man ser det i ansiktet hans – munnvikene som alltid peker nedover, blikket som alltid virker på vakt, som om han venter på neste angrep. Det er et liv i defensiven, i en krig som bare han oppfatter.

Tyrannens ensomhet

Den uunngåelige konsekvensen av denne oppførselen er isolasjon. Gjennom årene har jeg sett hvordan telefonboken hans har krympet. «Vennene», som egentlig bare var et publikum, er borte. Noen har gått bort, de fleste har ganske enkelt trukket seg tilbake, fordi ingen orker å høre på timevis lange monologer om hans egen storhet eller verdens ondskap.

Don’t miss
Forståelse av narsissisters besettelse av maktHelbredelse etter en narsissistisk barndomStyrk din egen selvfølelse og motstå narsissistisk innflytelse

Det som gjenstår, er oss. Familien. Eller det som er igjen av den. Og her kommer tragedien tydeligst til syne: Han er ensom. Dypt, forferdelig ensom. Jeg merker denne ensomheten når jeg er sammen med ham.

Den henger i rommet som kald røyk. Men han klarer ikke å bryte den. Han klarer ikke å si: «Jeg er ensom, vær så snill å bli litt lenger.» Det ville være en sårbarhet. Det ville være svakhet. I stedet sier han:«Skal du dra allerede igjen? Du har vel viktigere ting å gjøre enn å være sammen med din gamle far.»

Han skyver meg bort, akkurat i det øyeblikket han egentlig vil holde meg fast. Han klarer ikke å skape nærhet, fordi nærhet forutsetter likhet. Og i hans verden finnes det ingen likhet. Det finnes bare opp og ned. Og han må være oppe, selv om han er helt alene der.

Continue reading
Narsissisme eller psykopatiNår stjerner møter narsissisterGrunner til at narsissistisk stillhet kan være skadelig

Det forgjeves håpet om en «lykkelig slutt»

I lang tid hadde jeg et naivt håp. Jeg trodde at når han blir virkelig gammel, når han kanskje får frykt for døden, så vil masken falle av. Da vil han bli myk. Da vil vi sitte ved peisen, og han vil endelig si: «Jeg ser deg. Jeg elsker deg akkurat slik du er.»

Jeg må være ærlig: Dette håpet er dødt. Jeg har lært at narsissisme sjelden blir bedre med alderen. Oftest blir den verre. De psykiske forsvarsmekanismene blir mer rigide, fordi trusselen (betydningsløshet, døden) blir større. Det finnes ikke noe Hollywood-øyeblikk med forløsning.

Å akseptere dette var den mest smertefulle prosessen i mitt voksne liv. Det er en form for sorgbearbeiding man må gjennomføre mens den andre fortsatt lever. Jeg måtte akseptere at han er følelsesmessig funksjonshemmet. At han er blind for andre menneskers indre verden, ikke fordi han er ond (selv om det føles slik), men fordi han mangler evnen til å se lenger enn nesetippen sin.

Related reads
Narsissisme10 strategier for å håndtere narsissistiske personerMåten narsissister stjeler personligheten din på, ifølge en ekspert

Hva gjør det med oss, de «overlevende»?

Hvis du leser dette fordi du selv har en slik far eller mor, så vet du hvor splittet man føler seg. På den ene siden er det sinnet. Sinne over den tapte barndommen, over de evige beskyldningene, over manglende evne til å bare spørre deg: «Hvordan har DU det?» Og på den andre siden er det denne forbannede medlidenheten.

Du ser en gammel person som lider. Som er sin egen største fiende. Du ser frykten i øynene hans når han merker at hukommelsen svikter. Du ser hvor liten han har blitt. Og hjertet ditt, som i motsetning til hans er i stand til empati, blør.

Hvordan takler man det? Jeg har funnet en måte for meg selv som ikke er perfekt, men som jeg kan leve med. Jeg kaller det «medlidenhet på avstand». Jeg besøker ham. Jeg sørger for at han blir tatt hånd om. Jeg lytter til ham. Men jeg har sluttet å bruke brønnen som kilde.

Related reads
Tomme unnskyldningerSelvoppdagelse etter å ha vært involvert med en narsissistLes mellom linjene

Jeg går ikke lenger til ham for å hente vann (kjærlighet, anerkjennelse, trøst), for jeg vet at brønnen er tørr. Jeg tar med meg mitt eget vann.

Jeg har sluttet å prøve å forandre ham. Jeg har sluttet å prøve å forklare ham sannheten (det nytter ikke å argumentere mot hans virkelighet). Jeg beskytter meg selv. Når han blir fornærmende, går jeg. Jeg sier rolig: «Pappa, jeg lar deg ikke snakke slik til meg. Jeg kommer tilbake neste uke.» Og så går jeg, selv om han roper forbannelser etter meg eller bryter ut i gråt.

Det siste kapittelet

Narsissister eldes ikke med verdighet, fordi verdighet krever autentisitet. De eldes i kamp. En kamp mot virkeligheten, mot tiden, mot meningsløsheten. I bunn og grunn er det verdens tristeste skuespill.

Et menneske som hele livet har forsøkt å være en gud, og som nå i panikk innser at han bare er et dødelig pattedyr.

Check this out
Bak fasadene til en narsissist

For meg er hans aldring en advarsel. Det er et speil som viser meg hvor veien fører hen når man bare kretser rundt seg selv. Hans skjebne har lært meg hva som virkelig teller i livet. Ikke applausen. Ikke statusen. Men ekte bånd.

Evnen til å innrømme feil. Evnen til å være sårbar. Han lærte aldri disse tingene. Og nå sitter han alene i kjøkkenet sitt, omgitt av spøkelsene fra sin egen storhetsvanvidd.

Jeg skal være ved hans side så godt jeg kan, uten å miste meg selv i prosessen. Det er min seier. Jeg har ikke blitt bitter. Jeg har ikke blitt som ham.

Jeg går ut av huset hans, puster inn den friske luften og ringer kona mi, bare for å høre stemmen hennes og spørre hvordan dagen hennes har vært. Og i dette lille, banale øyeblikket ligger det mer ekte liv enn min far noensinne hadde i alle sine glansfulle år.

Det er dette som skjer med narsissister når de blir gamle: De blir igjen. Og vi? Vi får lov til å gå videre.