Angsten din er ikke overtenkning – det er din mors narsissisme
Du våkner om morgenen, og allerede da ligger denne trykkende følelsen i brystet ditt, før du engang har åpnet øynene. Den er der før du tenker på dagen, før du leser den første meldingen på mobilen din.
En svak, men vedvarende alarm som hyler inni deg. Du puster dypt inn og forestiller deg at det skyldes været, stresset på jobben eller den uuttalte konflikten med kjæresten din.
Don’t missAngsten din er ikke overtenkning – det er din mors narsissisme10 typer kvinner som tiltrekker seg narsissister50 sleipe vaner til svært giftige narsissister (og hvorfor de gjør det de gjør)
Men innerst inne vet du bedre. Denne frykten er annerledes. Den er eldre enn alt det der.
Og her er sannheten som kanskje ingen har fortalt deg ordentlig ennå: Dette er ikke å tenke for mye. Dette er ikke overdreven grubling, ingen usikkerhet som du kunne fått bukt med ved å ha litt mer selvtillit.
Dette er kroppens språk, som endelig lytter til deg etter at stemmen din har blitt ignorert i årevis.
Frykten som ingen tror på
Det er den spesielle typen frykt som man ikke kan sette ord på. Den har ingen klar årsak, intet tydelig mønster. Den kommer akkurat når du burde være lykkelig – ved en invitasjon du egentlig hadde gledet deg til.
Den overvelder deg når sjefen din bare skriver en vennlig e-post til deg, og du i stedet bruker timer på å lese mellom linjene, på jakt etter skjult kritikk.
Den sitter i deg når partneren din sier at han elsker deg, og din første tanke ikke er den varme følelsen av trygghet, men spørsmålet: «Hva vil han egentlig nå?»
More like thisHva skjer med narsissister når folk innser at de er narsissister?Knust narsissistNarsissister lurer deg med falsk empati på denne måten…
Denne frykten har et særpreg. Den ble innprentet i nervesystemet ditt før du var gammel nok til å forstå hva som egentlig skjedde.
Hvis du hadde en mor som aldri egentlig var en mor, men snarere et svart hull som stadig krevde bekreftelse, beundring og din lille barnlige oppmerksomhet – da kjenner du denne frykten.
Den er arven etter en barndom der kjærlighet ikke hadde noe med ømhet å gjøre, men med prestasjoner. Med tilpasning. Med å fylle ut en rolle som ble tildelt deg på riktig måte.
Hvordan du ble lært å være redd
Tenk deg at du er fem år gammel og nettopp har malt et bilde. Du er stolt og vil vise det til moren din. Hun ser kort på det, nikker og sier: «Fint, men solen er jo gul, ikke oransje. Mal det på nytt, så det blir riktig.»
Du er syv år og forteller henne om en jente på skolen som var slem mot deg. Hun svarer: «Det er jo din egen skyld, når du er så følsom. Du må bli tøffere.»
Recommended for youDu bør aldri prøve parterapi med en narsissist og dette er hvorfor…Hvorfor er narsissister besatte av å være i oppmerksomhets sentrum?7 tegn på at en kvinne er en fullstendig narsissist
Du er tolv år og har fått mensen. I stedet for å trøste deg, forteller hun alle naboene hvor søtt det er at den lille jenta hennes nå blir en kvinne – mens du rødmer og ikke kunne følt deg mindre.
Dette er den typen oppdragelse som ikke har ord for mishandling. Legene kaller det følelsesmessig mishandling, men for deg var det ganske enkelt livet ditt. Du har lært at dine følelser er irrelevante.
At oppfatningen din er villedende. At du aldri er god nok, men samtidig for mye. For høylytt, for stille, for tykk, for tynn, for dum, for smart. Du var speilbildet hun måtte pusse opp hver eneste dag for å stabilisere sitt eget, skjøre selvbilde.
Og her oppstår frykten. Ikke frykten for konkrete ting – ikke for edderkopper eller høyder. Men den diffuse, kroniske frykten for det som kan skje når som helst, hvis du ikke oppfører deg perfekt.
Don’t missNarsissisten ignorerer meg7 tegn på at du har kommet over en narsissistisk overgrepHvordan tenker egentlig en narsissist (Advarsel
Frykten for stillheten som plutselig slår om til anklager. Frykten for det øyeblikket når du merker at hun igjen har skiftet humør, og du ikke har noen anelse om hvorfor. Du er et barn.
Du lærer at verden ikke er trygg, at relasjoner er farlige, at kjærlighet er ubetinget – men bare under visse betingelser.
Hvorfor kroppen din snakker sant
Nå, som voksen, er denne frykten ikke lenger knyttet til moren din. Den har blitt fritt svevende. Den sitter i nervesystemet ditt som en feilkoblet røykvarsler som begynner å hyle ved den minste lukt.
Kroppen din har lært at fare er allestedsnærværende. At du alltid må være forberedt. At du aldri kan slappe av.
Vitenskapen har et navn på dette: kronisk stress, forhøyede kortisolnivåer, en overaktiv amygdala. Men det er bare ord for noe du kjenner i magen. Den krampen når telefonen ringer og du ser at det er henne.
Check this out11 ting som forvirrer en narsissistNarsissismeNarsissisme og dets innvirkning på mellommenneskelige relasjoner
Den kvalmen når du planlegger en bursdag, fordi du vet at uansett hvordan du gjør det, vil det bli feil. Den trettheten som ikke har noe med søvn å gjøre, men med den anspentheten du har båret med deg hele livet.
Hjernen din har tilpasset seg. Den har lært seg å tolke de minste tegnene for å beskytte deg. Den litt senkede tonen i stemmen. Den korte nølingen før noen svarer. Blikket som vandrer bort et øyeblikk for lenge.
For andre mennesker betyr disse tingene ingenting. For deg er de indikatorer på en truende katastrofe. Systemet ditt er programmert til høyeste beredskap, fordi det måtte det. Fordi i barndommen din kunne det minste tegn faktisk bety en katastrofe.
Forskjellen fra «vanlig» grubling
Venninnene dine sier kanskje: «Jeg grubler også over alt, det er normalt.» Men de forstår ikke. For dem er overtenking en vane de kan få kontroll over ved hjelp av meditasjon og dagbokskriving. For deg er det en overlevelsesstrategi som kroppen din ikke bare kan legge fra seg.
Explore moreNarsissisme vs. Høy selvtillit17 ting som irriterer en narsissistMyteavsløring
Forskjellen ligger i angstens karakter. Når andre mennesker bekymrer seg, går tankene i ring. Du, derimot, kjenner denne angsten fysisk. Den sitter i brystet ditt, gjør hendene dine kalde og strammer skuldrene dine.
Den har en tilstedeværelse som ikke lar seg fordrive med logikk. Du kan overbevise deg selv om at alt er i orden, at du er trygg, at partneren din virkelig elsker deg – men kroppen din tror ikke på det.
Den har samlet for mange bevis på det motsatte fra da du var liten og var avhengig av barmhjertigheten til en kvinne som ikke kjente til barmhjertighet.
Og det er poenget: At du grubler for mye, er ikke en feil i tankegangen din. Det er en riktig reaksjon på mange års erfaringer. Hjernen din har lært at verden er farlig, at forhold er ustabile, at du aldri kan være trygg.
Den gjør akkurat det den skal: advare deg. Problemet er bare at faren er over, men alarmen fortsatt skriker.
Further readingForståelse av narsissisters besettelse av maktHelbredelse etter en narsissistisk barndomStyrk din egen selvfølelse og motstå narsissistisk innflytelse
Stemmen du ikke lenger klarer å riste av deg
Kanskje bor du ikke lenger sammen med henne. Kanskje har du redusert kontakten eller til og med brutt den helt. Men stemmen hennes har blitt værende i hodet ditt. Ikke som et minne, men som en levende tilstedeværelse.
Hun hvisker til deg når du gjør en feil:«Burde duikke ha visst bedre?» Hun melder seg når du lykkes: «Ikke glem hvem du har å takke for alt dette.» Hun er filteret du ser gjennom når du ser deg i speilet, når du tolker hver kompliment og når du tolker hvert tilbakeslag.
Denne indre stemmen er den arven som er tyngst å bære. Fordi du ikke lenger oppfatter den som fremmed. Du tror at det er deg. At det er dine egne tanker. Men det er de ikke.
De er en opptegnelse av ordene hennes, som har brent seg inn i din nevrale struktur da hjernen din fremdeles var formbar som voks.
Related readsNarsissisme eller psykopatiNår stjerner møter narsissisterGrunner til at narsissistisk stillhet kan være skadelig
Du lurer kanskje på hvorfor du aldri føler deg helt trygg, hvorfor du alltid har følelsen av å måtte rettferdiggjøre deg selv, selv når ingen spør om det.
Hvorfor du i hvert eneste forhold kjenner denne underliggende frykten for at du ikke er god nok, at du snart vil slippe masken og at de vil se at du egentlig ikke er verdt å elske. Det er ikke din usikkerhet. Det er hennes refleks.
Hvorfor det er så vanskelig å innse dette
Her er det fæle: Verden ser kanskje ikke moren din slik du har opplevd henne. De ser en engasjert, karismatisk kvinne som alltid ser bra ut, som er aktiv i menigheten, som organiserer alle bursdager og finner de perfekte gavene.
De ser en kvinne som forteller stolt om deg når du ikke er til stede. Som tar æren for dine suksesser som om de var hennes egne. Som spiller rollen som den perfekte moren så lenge det er et publikum til stede.
Don’t missNarsissisme10 strategier for å håndtere narsissistiske personerMåten narsissister stjeler personligheten din på, ifølge en ekspert
Og det er det som forvirrer deg mest. Fordi du ikke forstår hvorfor ingen ser det du ser. Hvorfor søsknene dine kanskje til og med forteller en helt annen versjon.
Hvorfor du spør deg selv: «Hva om jeg bare innbiller meg det? Hva om det er jeg som er for følsom, som ikke forstår alt det en mor ofrer?»
Det er det siste trikset. Skadens usynlighet. Du kan ikke vise frem blåmerker. Det finnes ingen bilder du kan legge frem som bevis. Det finnes bare denne tomheten, denne frykten, denne følelsen av at du er laget av papp, som om hvert øyeblikk kan gå i stykker.
Helbredelsen begynner med å lytte
Og nå kommer den viktigste setningen du kommer til å lese i dag: Du er ikke gal. Du overdriver ikke. Frykten din er ekte, og den er berettiget. Den er et symptom på en sykdom som ikke ligger i deg, men i barndommen din.
You might likeTomme unnskyldningerSelvoppdagelse etter å ha vært involvert med en narsissistLes mellom linjene
Helbredelsen begynner ikke med at du bekjemper denne frykten. Den begynner med at du endelig tar den på alvor. At du slutter å si til deg selv at du ikke burde være slik. At du ikke skammer deg over følsomheten din, men forstår den for det den er: en vekker.
Kroppen din har hele tiden visst det som forstanden din har fortrengt. Den har lagret sannheten om barndommen din i hver eneste celle. Nå som du er voksen, har den sjansen til å vise den til deg.
Denne frykten er kroppens språk. Den sier: «Her skjedde det noe som ikke var i orden. Her er det noe du måtte beskytte. Her ble du såret.»
Hva du kan gjøre nå
Veien er lang, men den fører bort fra henne og mot deg. Den fører gjennom erkjennelsens dal, der du innser at moren du trengte, aldri har eksistert. At kjærligheten du har lett etter hele livet, lå i gryten hun alltid satte foran deg, men som var tom når du kikket ned i den.
Explore moreBak fasadene til en narsissist
Du må lære å gjenkjenne denne indre stemmen. Hver gang du kritiserer deg selv, nedvurderer deg selv eller setter spørsmålstegn ved følelsene dine – spør deg selv: Er dette min stemme eller hennes? Hvor kjenner jeg disse ordene fra? Hvem tjener denne kritikken?
Du må etablere nye mønstre. Ikke ved å fortrenge de gamle, men ved å overvinne dem litt etter litt. Når frykten kommer, ikke si til den: «Vær stille, du forstyrrer.» Si: «Å, der er du igjen. Jeg vet hvorfor du er her. Du har hjulpet meg å overleve. Men nå er faren over.»
Du må lære at trygghet ikke betyr å være perfekt. At kjærlighet ikke avhenger av hva du presterer. At du har rett til å si nei uten at verden går under. At du har rett til å ha dine egne følelser uten å måtte rettferdiggjøre dem.
Fellesskapet av overlevende
Og her er det vakre: Du er ikke alene. Det er så mange kvinner der ute som opplever akkurat det samme som deg. Som våkner om morgenen med denne følelsen som ikke har noe navn.
Som lurer på om de er gale, fordi moren deres er så annerledes når ingen ser på. Som stiller spørsmål ved sine egne minner, fordi den offisielle versjonen er en annen.
Blant dem trenger du ikke å bruke faguttrykk. Du vil kunne si til dem: «Moren min har lært meg at følelsene mine er feil» – og de vil forstå det. Du vil kunne si: «Jeg er redd for å bli elsket, fordi jeg tror jeg må betale for det» – og de vil nikke.
Du vil kunne si: «Jeg vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er perfekt» – og de vil tørke bort en tåre for deg, fordi de kjenner akkurat det.
Dette fellesskapet, dette uuttalte nikkingen mellom kvinner som vet, er ditt nye hjem. Her trenger du ingen bevis. Her gjelder ditt ord. Her er frykten din ikke overtenkning, men en del av historien din, som du har overlevd.
Din nye arv
Kanskje vil du aldri helt bli kvitt denne frykten. Den har blitt en del av din biologi. Men du kan forandre den. Du kan gjøre den om fra en fiendtlig inntrenger til en gammel venn, som noen ganger fortsatt er irriterende, men som du nå kjenner og har fått kontroll over.
Du kan si til den: «Takk for at du beskyttet meg den gangen. Men jeg trenger deg ikke lenger. Jeg har lært å skille mellom når faren er reell og når den bare er et minne. Jeg har bygget opp et trygt liv. Jeg har mennesker rundt meg som elsker meg, ikke for masken, men for det som ligger bak.»
Og kanskje, en dag, vil du våkne om morgenen, og frykten vil ikke være mer enn en svak susing i bakgrunnen, i stedet for en øredøvende alarm.
Du vil se deg i speilet og se ditt eget ansikt, ikke det hun holdt opp foran deg. Du vil ta imot et kompliment og bare smile. Du vil gjøre en feil og ikke smuldre bort i avgrunnen av din eksistens.
Da vil du vite: Du har klart det. Ikke ved å være sterkere enn frykten din, men ved endelig å ha forstått den. Den var aldri din feil. Den var svaret på et spørsmål som ingen fikk lov til å stille: Hvorfor gjør dette så vondt?
Frykten din er ikke overtenkning. Den er ekkoet av en barndom som ikke var slik den burde ha vært. Og nå, når du kan sette ord på den, bare med den rene, rå sannheten fra hjertet ditt – nå kan du endelig gi slipp på den.
Ikke helt, ikke på en gang. Men bit for bit, dag for dag, til du kan puste igjen. Virkelig puste. Dypt. Og fritt.