Rose-kvinnen: Symbolet på skjønnhet, lidenskap og styrke

Hvem er denne kvinnen?

Hypersensitivitet. Tung som bly og lett som fjær… Der møtes forbannelsen og den rene velsignelsen, som eksisterer side om side, helt frie fra hverandre.

Hypersensitivitet. En fantastisk gave fra Han. Livet fylt med levende farger og en mangfoldighet av lyder, lukter, smaker… Ren glede og følelsen av tyngden fra hele den skapte verden…

Ørnenes øye, elefantens øre, froskens hud og et hjerte like stort som Universet… Fullstendig eksponering for elementene, uten noen beskyttende lag. En dyp følelse av hele følelsesregisteret, med en dyp trang til frihet og transcendens…

En kontinuerlig balanse mellom det indre og ytre Universet. Søken etter kompromiss mellom ens egen indre kraft og systemets krav. Eksistens mellom fullstendig utsatthet – for å motta og gi, og den stille flukten fra alt – motivert av følelsen av tyngden i denne verden…

Hypersensitivitet er et liv av lengsel. Det er et liv i et hjem du elsker og innreder som ditt eget, men hvor du aldri finner den følelsen av fullstendig tilhørighet…

Hypersensitivt individ, Rose-kvinnen. De sa til henne at hun var for følsom. Svak. På en eller annen måte upassende, til og med uegnet… Så mange ganger tenkte hun at det var noe fundamentalt galt med henne og opplevde lidelse på grunn av avvisningen av det hun var.

Så mange ganger ønsket hun at hun var på en eller annen måte annerledes… At hun ikke så alt det hun så. At hun ikke hørte alt det hun hørte. At hun ikke visste alt det hun visste. At hun ikke følte alt det hun følte. At…

Rose-kvinnen. Hver solstråle vises i ansiktet hennes. I sin egen kropp føler hun hver eneste følelse hun gjennomlever… Hvis og når hun nekter å lytte til sin indre stemme, kaller den henne umiddelbart gjennom små symptomer og ubalanser som blir synlige på alle dimensjoner av hennes indre og ytre verden.

Skyldfølelsen føler hun i sitt bekken, frykten i magen, den sanne gleden og forbindelsen i hjertet og på toppen av hodet…

Smerten til ethvert sensitivt vesen skremmer henne fullstendig… Hennes kjærlighet omfavner hver eneste person uten betingelser. Hun blir drevet av behovet for å gi, betingelsesløst, fri fra alle egne behov. Så, utilsiktet, fører hun seg selv til utmattelsens kant.

Født for å elske. Tjene. Gi. Skape. Eksistere – blomstre og spre duft. For seg selv, like mye som for andre. Ved å miste synet av sitt eget behov for hvile, refleksjon, fordøyelse og frigjøring… for dybden, og ved å sette en akseptabel tempo for seg selv… blir Rose-kvinnen utmattet.

Hun fortsetter å kjøre over egne grenser – å kreve at hun skal blomstre selv når hun ikke har det i seg å blomstre… Hvis hun ikke aksepterer i tide og finner ro i stillheten i sitt indre rom… begynner hun å visne, uendelig trist og resignert.

Og med hvilken dypde nærmer hun seg alle! Hun tilbyr ingenting annet enn det reneste… Og nettopp denne tendensen knuser henne. For det får henne av og til til å tro at ingenting annet enn øyeblikkene der hun blomstrer, betyr noe.

Hvis man glemmer et øyeblikk, vil tyngden av denne verden male henne… Hun vil bli druknet i bølgene av uendelighet.

Uten å avsløre det indre, alltid tilgjengelige, perfekt rolige tilfluktsstedet… forblir Rose-kvinnen helt sårbar. Pisket av vinden, badet i regnet, berørt av solstrålene… føler hun seg lett overveldet.

Tilsynelatende sårbar, virker hun skjør, men er i virkeligheten uendelig kraftig. Velsignet med evnen til å se, høre, føle, erkjenne… det som ikke lykkes for mange.

I sitt rene hjerte er hun en absolutt idealist, som ikke kan avvike fra sannheten, selv under trussel om kritikk, utstøtelse og uerkjennelse, som kommer fra de som har noe tykkere hud. Hun vet at hun ikke kan vri, undertrykke, benekte.

Hvis hun mister det hun står for, vil Rose-kvinnen miste seg selv. Og å miste seg selv vil bety forræderi mot den hellige, indre stemmen hun alltid hører, og som snakker et språk som hun fullstendig forstår.

Det er stemmen til den som alltid ser henne, elsker henne og støtter henne slik hun er… Den som veileder henne og hjelper henne å orientere seg på veiene i denne verden selv når hun er sliten… Og hvis hun mister ham, vil hun en gang miste det eneste som gir henne mening og trøst i denne verden av tøffe og brutale forhold, der hun likevel har blomstret…

Rose-kvinnen. Selv steinen gråter når den ser henne med bristet ånd… I henne møtes havet av bevissthet og av sorg, glede, håp… Alt blir klarere for henne – mellom de to eksisterer det ingen, det har aldri vært noen forskjell.

Til kvinne – til rosen! Til den som elsker dypt, med et rent hjerte. Til den som ikke godtar noe mindre… Til den som bærer universets dybde i seg… og møter verdens lidelse… Til den vakreste rosen, med en bedøvende duft. Til den som blomstret i denne verdens lenker av stadige regler og kompromisser… behov og plikter…

Det er opp til deg å finne måter å fortsette å vokse, akkurat som du er, under denne himmelen… En krevende utfordring – jeg vet det, men verdt hver eneste innsats. Din skjønnhet er en velsignelse for denne verden. Den er gitt deg, slik at du kan dele den med andre.

Vær omsorgsfull. Elsk deg selv. Vann deg selv. Voks under de forholdene du er skapt for. Du er ikke, trenger ikke være, og kan aldri være… eføy… bregne… eller en gran! Blomstre når du blomstrer. Hvil når du trenger hvile.

Forbli i lyset av sannhet. Kjærlighet. Kunnskap. Ektehet.

Voks i solen! Voks i frihet.

Ikke prøv å forstå måtene og formene denne verden fungerer på. Ikke søk lidelse og negativitet. Fjern den byrden fra dine bøyde skuldre! Ikke ta bort blikket fra skjønnhet og positivitet.

Ikke vær offer for din sensitive natur, omfavn den som en påminnelse om den uendelige kreativiteten til Skaperen. Respekter alle former for manifestasjon og måter å leve jordisk liv på.

Le – og solen skinner sterkere når rose-kvinnen ler…