8 tegn på at du hadde en ekstremt vanskelig barndom

Noen mennesker bærer ikke fortiden sin med seg i fotoalbum – men i nervesystemet sitt. Det kommer til uttrykk i måten de skvetter til på når noen i rommet ved siden av plutselig hever stemmen.

På den måten de instinktivt ber om unnskyldning på, selv om de absolutt ikke har gjort noe galt. På den måten de aldri helt finner ro, selv når alt i livet deres tilsynelatende er i beste orden.

Further reading
8 tegn på at du hadde en ekstremt vanskelig barndomÅret 2021Jeg vil ikke tillate usikkerhetene mine ødelegge alle aspekter av mitt liv

Kanskje sitter du ofte der og lurer på hvorfor hverdagen er så mye vanskeligere for deg enn for andre. Hvorfor sosiale samspill sliter deg ut på en ufattelig måte, hvorfor du i forhold stadig støter på de samme usynlige murene, eller hvorfor du hele tiden har følelsen av at du må være på vakt.

Ofte legger vi skylden på oss selv. Vi tenker: «Jeg er rett og slett for følsom», «Jeg er ikke motstandsdyktig nok» eller «Det er noe som ikke stemmer med meg innerst inne.»

Men sannheten ligger ofte flere tiår tilbake i tid. Mange mennesker tror de hadde en «normal» barndom, fordi det alltid var mat på bordet, fordi de hadde rene klær og et trygt tak over hodet. Men en barndom kan være brutal og vanskelig uten at det finnes åpenbare, synlige blåmerker.

Hvis følelsesmessig kulde, uforutsigbarhet, konstant kritikk, forsømmelse eller mangel på ekte, ubetinget trygghet preget hverdagen din, har hjernen din lært seg å tilpasse seg et miljø som ikke var trygt.

You might like
Hvis du ikke klarer å slutte å tenke på ham, her er ting du kan prøve å gjøre istedetHvordan kan reise hjelpe deg med hjertesorg?Dårlig humør? Ikke la det ødelegge dagen din.

Din nåværende atferd er verken en svakhet eller en karakterbrist. Hvert eneste punkt du snart skal lese, begynte som en genial, svært intelligent og ubevisst strategi fra ditt barnlige sinn for å overleve i en overveldende verden.

Les til slutten, for spesielt det siste tegnet forklarer ofte mest om hvorfor du i dag føler det du føler.

La oss umiddelbart se helt ærlig på de 8 tegnene som avslører at du som barn måtte utføre et enormt følelsesmessig arbeid, når du egentlig bare skulle ha fått lov til å være barn.

1. Du ber stadig om unnskyldning, også for ting som ikke er din skyld

Faktum: Ordet «unnskyld» er nesten som å puste for deg. Noen støter borti deg på gaten – du sier unnskyld. Været ødelegger utflukten – du føler deg ansvarlig. Når partneren din eller en kollega er i dårlig humør, føler du en enorm, nesten fysisk trang til å legge skylden på deg selv og umiddelbart rette opp stemningen i rommet.

Related reads
Når du er knustNår du sliter med livetHjertesorg

Den psykologiske forklaringen: I et sunt miljø lærer barn at konflikter er normale og at voksne kan regulere sine egne følelser. I en følelsesmessig ustabil og vanskelig barndom lærer barnet imidlertid noe helt annet: Hver gang foreldrene er i dårlig humør, er det en potensiell fare.

For å unngå eskalering, tilbaketrekning av kjærlighet eller raserianfall bruker barnets nervesystem en beroligelsesstrategi. Du har lært å gjøre deg liten for å forebygge. Når du tar skylden på deg, har du tilsynelatende kontrollen. Du demper situasjonen og gjenoppretter freden.

Hva det betyr i dag: Du har blitt en følelsesmessig lynavleder. Du bærer verdens byrde på skuldrene dine, fordi ditt indre alarmsystem uopphørlig innprenter deg:«Hvis jeg ikke tar på meg skylden, vil det skje en katastrofe.» Du ber egentlig om unnskyldning for selve din eksistens, i stedet for å ta den plassen du har krav på.

More like this
Jeg hedrer dere alenemødreDate noen som utfordrer degFor å få en god start på dagen, trenger du å gjøre dette…

2. Du tåler ikke stillhet og harmoni

Faktum: Når alt går bra i livet ditt, jobben din er trygg og forholdet ditt er fredelig, blir du plutselig urolig. Du klarer rett og slett ikke å slappe av.

I stedet for å nyte roen, venter du bokstavelig talt på at den velkjente katastrofen skal inntreffe. Kroppen din er anspent, og tankene dine leter etter potensielle problemer.

Den psykologiske forklaringen: En barns hjerne trenger forutsigbarhet og rytme for å utvikle en dyp følelse av trygghet. Hvis omsorgspersonene dine var uforutsigbare – den ene dagen kjærlige og omsorgsfulle, den neste dagen ekstremt sinte, kalde eller deprimerte – har nervesystemet ditt lært en bitter lekse: Fred er en illusjon.

Fred er bare den villedende pausen mellom to stormer. Den som slapper av i fred, blir smertefullt overrasket av den neste stormen.

Hva det betyr i dag: Kroppen din befinner seg permanent i en kronisk alarmtilstand. Avslapning føles paradoksalt nok livstruende for deg, fordi overlevelsesinstinktet ditt forteller deg at du er uforberedt hvis du senker garden.

Don’t miss
Stol alltid på magefølelsen din, spesielt i disse 10 situasjonerUbetinget kjærlighetSamlivsbrudd

Hjernen din oversvømmer kroppen din med stresshormoner for å holde deg våken og beskytte deg mot den neste smerten.

3. Du ber aldri om hjelp (ekstrem, nesten smertefull uavhengighet)

Faktum: Du gjør alt alene. Uansett hvor syk, utmattet, stresset eller overveldet du er, utløser bare tanken på å be noen om en tjeneste dyp skam, motvilje eller til og med panikk hos deg.

Du bryter heller sammen under byrden av oppgavene dine enn å si ordene: «Jeg trenger hjelp, jeg klarer ikke dette alene.»

Den psykologiske forklaringen: Et sunt barn henvender seg instinktivt til sine omsorgspersoner når det trenger hjelp, trøst eller støtte. Men hvis disse bønnene regelmessig ble møtt med irritasjon, avvisning, kulde eller en følelse av å være en byrde, trekker barnet en smertefull konklusjon: Mine behov er en urimelig forventning. Avhengighet betyr fare.

Å håpe og deretter bli avvist, gjør mer vondt enn å ikke håpe i det hele tatt.

Further reading
Slik lærte jeg å stole på noen igjen etter utroskapJenter som holder seg single mye av tiden, ender opp til å være de lykkeligsteJeg vil heller være singel enn å være i et forhold som gjør at jeg føler meg alene

Hva det betyr i dag: Din ekstreme uavhengighet er et massivt beskyttelsesskjold. Du har skapt en virkelighet for deg selv der du ikke trenger noen, fordi skuffelsene fra fortiden var for traumatiske.

Den som ikke trenger noen, kan heller ikke bli skuffet eller sviktet. Dypt inne, bak denne tykke muren, lengter imidlertid en del av deg ekstremt etter at noen bare skal ta imot deg uten forbehold.

4. Du kan lese andre menneskers stemning på millisekunder

Faktum er: Du kommer inn i et rom og vet umiddelbart hvem som er stresset, hvem som er sint og hvem som er trist. Du ser på måten noen stikker nøkkelen i låsen på, hvor tunge skrittene i trappen er eller hvordan en persons pust endrer seg, hvilken følelsesmessig tilstand vedkommende er i, før så mye som et eneste ord er blitt utvekslet.

Den psykologiske forklaringen: Det som i voksen alder ofte fremstår som en superkraft av empati, er i virkeligheten en ekstremt oppskruet overlevelsesmekanisme (hypervigilans).

Explore more
Velg deg selv uansett hvor vanskelig det kan væreLykke11 ting sterke kvinner aldri gjør

Hvis du har vokst opp i et miljø der de voksnes uregjerlige humør avgjorde din følelsesmessige eller fysiske sikkerhet, måtte du utvikle et perfekt, feilfritt radar.

Du måtte kunne lese ansikter og de minste ansiktsuttrykk for å vite: Må jeg være usynlig i dag? Kan jeg le i dag? Er det trygt å stille et spørsmål?

Hva det betyr i dag: Denne evnen er utrolig utmattende. Hjernen din skanner omgivelsene dine kontinuerlig etter subtile trusler. Du mister ofte deg selv i sosiale situasjoner, fordi du hele tiden er opptatt med å balansere andres følelsesmessige behov og stemninger før de kan bli et potensielt problem for deg.

5. Perfeksjonisme er din eneste verdimålestokk

Faktum: En liten feil på jobben, en uryddig leilighet, en overskredet frist eller en enkel glemsomhet utløser ikke bare en vanlig irritasjon hos deg, men et massivt fall i selvfølelsen din.

You might like
15 tegn på at du er for vanskelig på deg selvNår forholdet er over10 ting å huske på nå som det nye året har begynt

I slike øyeblikk tenker du ikke: «Jeg har gjort en feil», men den indre stemmen skriker: «Jeg er en feil.»

Den psykologiske forklaringen: I mange dysfunksjonelle familiestrukturer finnes det ingen ubetinget kjærlighet. Kjærlighet, oppmerksomhet og velvilje ble kun gitt som belønning for prestasjoner. Hvis du fikk gode karakterer, var rolig, ikke forstyrret og «fungerte» uten problemer, ble du akseptert.

Hvis du gjorde feil eller oppførte deg barnslig, ble du straffet med tilbaketrekning av kjærlighet, taushet, hån eller sinne. Barnet internaliserer: I bunn og grunn er jeg ikke verdt å bli elsket. Jeg må fortjene min rett til å eksistere.

Hva det betyr i dag: Du prøver fremdeles å oppnå kjærlighet og trygghet gjennom absolutt feilfrihet. Du har internalisert at du bare er verdifull når du fungerer perfekt. Denne perfeksjonismen er et endeløst, utmattende forsøk på å beskytte deg mot kritikk, avvisning og til slutt mot å bli forlatt.

Discover next
19 ting du trenger å gjøre mer av i livet ditt10 ting vi må slutte å forvente fra andreHjelp med depresjon

6. Du har ekstreme vanskeligheter med å føle eller sette dine egne grenser

Faktum: Du sier «ja» når hver eneste celle i kroppen din egentlig roper «nei». Du lar folk stjele tiden din, behandle deg respektløst eller utnytte deg følelsesmessig, fordi bare tanken på å sette en grense eller stå opp for deg selv utløser uutholdelige skyldfølelser og angst.

Den psykologiske forklaringen: For å kunne sette sunne grenser må et menneske lære i barndommen: Jeg er et selvstendig vesen. Jeg har egne rettigheter, og mine følelser og behov er viktige. I en vanskelig barndom blir barnet imidlertid fratatt nettopp denne autonomien.

Hvis barnets naturlige egenvilje ble hardt straffet som «trass», eller hvis et «nei» betydde at foreldrene reagerte med følelsesmessig kulde og tilbaketrekning av kjærlighet, lærte barnet: Min autentisitet ødelegger båndet til menneskene jeg absolutt trenger for å overleve. Derfor ofres autentisiteten for å sikre båndet.

Continue reading
Ikke vent til i morgen, fordi det kan være for sent…Mentalt sterke kvinner vet at livet går videreBegynn i dag

Hva det betyr i dag: Du setter vanemessig alle andres behov foran dine egne (People-Pleasing). Du frykter ubevisst at enhver avvisning eller grensesetting fra din side umiddelbart vil føre til at du blir etterlatt alene.

Du har en dypt forankret frykt for at folk bare elsker deg så lenge du er behagelig, nyttig og lett å ha med å gjøre.

7. Du føler deg ubevisst tiltrukket av kaotiske eller følelsesmessig utilnærmelige mennesker

Faktum: Hjernen din ønsker seg ingenting mer enn et fredelig, pålitelig og kjærlig forhold.

Likevel merker du at du gang på gang havner hos mennesker hvor du må kjempe hardt for å få deres kjærlighet, oppmerksomhet eller bekreftelse. Hyggelige, pålitelige og følelsesmessig tilgjengelige mennesker opplever du derimot raskt som lite attraktive, useksuelle eller rett og slett «kjedelige».

Den psykologiske forklaringen: Når vi velger partner, søker underbevisstheten vår ikke automatisk etter det som er bra, sunt eller helbredende for oss. Den søker først og fremst etter det som er kjent.

Further reading
Utforsk 10 veier mot personlig suksess og indre lykke

Hvis kjærlighet i barndommen din betydde at du måtte tigge om oppmerksomhet, at kjærlighet stadig var blandet med smerte, kulde eller drama, har hjernen din lagret nettopp denne giftige dynamikken som «hjem».

Hva det betyr i dag: Du forveksler følelsesmessige berg-og-dal-baner, konstant anspenthet og frykt for tap med lidenskap. Hvis en partner ikke gir deg trygghet, aktiveres det gamle barndomsprogrammet ditt: «Hvis jeg bare anstrenger meg litt mer, hvis jeg redder ham eller henne, så vil jeg endelig bli elsket.»

Du prøver ubevisst å vinne den følelsesmessige kampen i nåtiden, den du tapte som barn mot dine omsorgspersoner.

8. Du føler deg ofte tom, følelsesløs eller har mistet kontakten med følelsene dine

Faktum er: Når noen i et stille øyeblikk spør deg: «Hvordan føler du deg egentlig akkurat nå?», stirrer du ofte ut i tomrommet. Du vet det ikke. Du er ekstremt flink til å rasjonalisere og si hva du tenker, men det er utrolig vanskelig for deg å føle.

Noen ganger har du følelsen av at du ikke er helt til stede i din egen kropp, som om du lever gjennom en tett tåke eller fungerer på autopilot.

Den psykologiske forklaringen: Her kommer kanskje den dypeste og mest smertefulle forsvarsmekanismen i den menneskelige psyken til syne. Når et barn utsettes for kronisk stress, følelsesmessig smerte, massiv omsorgssvikt eller uforutsigbare, skremmende situasjoner, og det ikke er noen der som kan trøste det, trekker hjernen i nødbremsen: Det slår seg av.

Når smerten blir uutholdelig og flukt er fysisk umulig, skiller psyken seg fra kroppsfølelsene. Følelser som sinne eller sorg blir fullstendig fortrengt for å sikre sinnets rene overlevelse.

Hva det betyr i dag: Du fungerer ofte som en velsmurt maskin, men livet mister fargen. Denne følelsesmessige følelsesløsheten beskyttet deg den gang mot å bryte sammen innvendig på grunn av den harde virkeligheten i barndommen din.

Den var din livredder. I dag hindrer imidlertid denne tykke beskyttelsesmuren deg ikke bare fra å føle smerte, men filtrerer også bort de positive følelsene.

Den hindrer deg i å føle ekte glede, dyp tilknytning, levende lidenskap og ekte indre ro. Hjernen din demper fortsatt alle følelser, fordi den aldri fikk lov til å lære at det igjen er trygt å føle.

Hvorfor alt dette skjedde

Hvis du kjenner deg igjen i flere av disse punktene, føler du deg kanskje tung, trist eller overveldet nå. Det er helt normalt, og det er helt i orden. La disse følelsene få være der. De er den helt logiske og sunne reaksjonen på en ulogisk og usunn fortid.

Det du må forstå dypt i hjertet ditt – og dette er den viktigste delen av denne teksten – er hvordan nervesystemet vårt fungerer. Et barns primære mål i de første leveårene er ikke selvrealisering, lykke eller bekymringsløshet. Det eneste og absolutte målet er: å overleve.

Et barn er fysisk og følelsesmessig 100 prosent avhengig av sine omsorgspersoner. Det kan ikke pakke kofferten, flytte ut og finne seg en ny familie hvis foreldrene er følelsesmessig fraværende, sinte, narsissistiske eller rett og slett håpløst overbelastet.

Det er ubetinget prisgitt dette miljøet. For å overleve i et mangelfullt, usikkert miljø må barnet utvikle tilpasningsstrategier.

Det tilpasser seg ved å bli usynlig. Ved å forutse de voksnes sinne. Ved å slutte å stille krav. Ved å slutte å føle seg selv. Alle disse reaksjonene – den stadige unnskyldingen, den nådeløse perfeksjonismen, manglende evne til å finne ro – var ikke feil fra din side.

Det var svært intelligente, livreddende tiltak fra din egen kropp. Du var ikke svak, klagende eller feil som barn. Du var utrolig motstandsdyktig, sterk og kreativ i å finne en måte å unngå å gå under i et følelsesmessig minefelt.

Dagens dilemma

Problemet du sliter med i dag kan oppsummeres slik: Kroppen din, cellene dine og underbevisstheten din har ennå ikke innsett at du nå er voksen.

Du er ikke lenger det lille, avhengige og utsatte barnet. I dag kan du i teorien forlate rommet hvis noen behandler deg dårlig. I dag kan du velge dine egne omsorgspersoner. Du kan ta vare på deg selv og sette grenser.

Men nervesystemet ditt fungerer fortsatt med fortidens overlevelsesprogramvare. Det slår umiddelbart alarm om livsfare så snart noen rynker pannen eller ikke svarer på en melding, fordi det tror at du er fem eller åtte år gammel igjen.

Kroppen din skiller umiddelbart ut adrenalin og kortisol, pulsen din stiger, musklene dine spenner seg – alt som en refleksreaksjon på følelsesmessige minner som er lagret dypt inne i deg.

Derfor fungerer det heller ikke når andre (eller du selv) prøver å overbevise deg om: «Vær litt mer avslappet», «Ikke ta det så personlig» eller «Bare sett en grense.» Man kan ikke berolige et kronisk alarmert nervesystem med ren logikk og rasjonelle argumenter. Det krever dyptgående, tålmodig, følelsesmessig og fysisk arbeid å lære det egne systemet at krigen er over.

Anerkjennelse og radikal medfølelse

Det aller første og kraftigste skrittet mot helbredelse er å si sannheten. Slutt å skjønnmale fortiden eller å legge skylden på deg selv.

Du har lov til å være sint. Du har lov til å sørge. Det er en dyp, berettiget smerte å innse at menneskene som egentlig skulle ha gitt deg trygghet, kjærlighet og et trygt tilfluktssted, ikke har gjort nettopp det.

Det er dypt urettferdig at du i dag, som voksen, må utføre det tunge og krevende arbeidet med å helbrede sår som du ikke har påført deg selv. Denne urettferdigheten må nevnes og gråtes over.

Men nettopp i denne erkjennelsen ligger det en enorm kraft. I det øyeblikket du forstår hvorfor du gjør det du gjør, opphører den giftige følelsen av å være feil i bunn og grunn.

Du er ikke ødelagt. Du er ikke uhelbredelig. Du er «bare» såret. Og sår – selv de dypeste – kan leges.

Det du kan gjøre fra og med i dag for å begynne helbredelsesprosessen:

1. Observer med radikal medfølelse, uten å dømme: Neste gang du merker at du unnskylder deg for dårlig vær, at du får panikk fordi noen er stille, eller at du setter dine egne behov til side, må du ikke dømme deg selv for det. Ikke klandre deg selv.

Stopp opp et øyeblikk og si til deg selv: «Å, der er mitt gamle overlevelsesprogram. Det prøver akkurat nå å beskytte meg, slik det har gjort tidligere. Takk, men jeg trenger det ikke lenger i denne situasjonen.» Denne lille, kjærlige pausen mellom stimulans og reaksjon er begynnelsen på ekte forandring.

2. Lær å finne tilbake til kroppen din: Siden du tidlig lærte å stenge av for dine egne behov, må du begynne å bygge opp tillit til kroppen din i mikroskopisk små skritt. Spør deg selv flere ganger om dagen om helt enkle ting: Er jeg tørst akkurat nå? Fryser jeg?

Sitter jeg egentlig komfortabelt, eller er holdningen min anspent? Trenger jeg å puste dypt inn? Når du begynner å reagere pålitelig på disse små fysiske behovene, lærer nervesystemet ditt sakte men sikkert igjen: Jeg blir hørt. Jeg er trygg.

3. Tillat deg trygge, nye opplevelser: Sårene fra en vanskelig barndom oppstod i forholdet til andre mennesker (foreldrene dine eller omsorgspersoner). Derfor kan de til syvende og sist bare leges fullstendig i forhold til andre mennesker. Dette er ikke en vei for ensomme ulver.

Tillat deg selv å motta støtte. Det kan være en faglig terapi, en selvhjelpsgruppe eller ganske enkelt et modig forsøk på å betro deg til mennesker i livet ditt som gjennom konsekvent oppførsel har vist at de er pålitelige, trygge og følelsesmessig tilgjengelige.

Du har overlevd en ekstremt vanskelig barndom. Du har utviklet mesterlige strategier som har brakt deg frem til her og nå. Du har oppnådd utrolig mye frem til i dag, selv om ingen har sett det.

Nå er det på tide å trappe ned overlevelsesmodusen litt etter litt, i ditt eget tempo. Det vil komme tilbakeslag. Det vil være dager hvor alt igjen virker tungt, mørkt og overveldende.

Men hver eneste gang du setter en liten grense, hver gang du ber om hjelp og opplever at verden ikke går under av den grunn, skriver du historien din på nytt.

Du har brukt hele livet ditt hittil på å overleve. Nå kan du begynne å leve.