Altfor mange kvinner kaster bort sine beste år på feil mann
Det finnes et mønster som gjentar seg i nesten alle vennekretser. En klok kvinne som har lykkes i karrieren, og som er analytisk skarp når det gjelder karrierevalg eller boligkjøp, holder fast ved en partner i årevis, selv om det for omgivelsene for lengst er åpenbart at han ikke passer for henne.
Hun kjenner argumentene mot forholdet. Hun har selv formulert dem, ofte over et glass vin, ofte gjennom tårer. Og likevel blir hun.
Don’t missAltfor mange kvinner kaster bort sine beste år på feil mannÅret 2021Jeg vil ikke tillate usikkerhetene mine ødelegge alle aspekter av mitt liv
Refleksen å avfeie denne atferden som emosjonell svakhet eller manglende selvtillit, er for overfladisk. For her er det ikke karaktermessige mangler som spiller inn, men gjenkjennelige psykologiske mekanismer, tankefeil som opptrer systematisk og som lar seg navngi presist.
Den som forstår disse mekanismene, kan bryte dem. Det er den egentlige tesen i denne teksten: Å bli værende er ikke et spørsmål om vilje, men om oppfatning. Og oppfatningen kan korrigeres.
Psykologien bak det å bli
Den sentrale mekanismen har et nøkternt navn innen atferdsøkonomien: «sunk-cost-fallacy», feilslutningen om sunkne kostnader. Den beskriver tendensen til å holde fast ved noe fordi man allerede har investert mye i det, selv om denne investeringen er uopprettelig tapt og egentlig burde være irrelevant for beslutningen om fremtiden.
Det klassiske eksemplet: Man har kjøpt en dyr kinobillett, filmen er dårlig, men man blir sittende, «jeg har jo tross alt betalt». Sett rasjonelt på det er pengene uansett tapt.
Check this outHvis du ikke klarer å slutte å tenke på ham, her er ting du kan prøve å gjøre istedetHvordan kan reise hjelpe deg med hjertesorg?Dårlig humør? Ikke la det ødelegge dagen din.
Det eneste fornuftige spørsmålet er: Forbedrer det situasjonen min å bli sittende? Det gjør det ikke. I tillegg til pengene mister man også tid.
Overført til parforhold blir denne tankfeilen uendelig mye kraftigere, fordi den «valutaen» man har investert her ikke er penger, men noe uerstattelig: år av livet, følelsesmessig energi, felles minner, sammensmeltingen av to familier og vennekretser. Jo lenger et forhold varer, desto større blir de sunkne kostnadene og desto sterkere blir drivkraften til å fortsette for å «rettferdiggjøre» disse kostnadene i ettertid.
Den avgjørende tankfeilen ligger i selve logikken. Kvinnen tenker: «Jeg har allerede investert syv år,
nå kan jeg ikke gi opp.» Faktisk sier regnestykket det motsatte. De syv årene er gått, uavhengig av hva som skjer nå. Det eneste relevante spørsmålet er ikke «Hva har jeg investert?», men «Hva vinner jeg de neste syv årene hvis jeg blir?».
Related readsNår du er knustNår du sliter med livetHjertesorg
Den tidligere investeringen er regnskapsmessig avskrevet. Den skal ikke påvirke beslutninger om fremtiden, men gjør det likevel, fordi hjernen vår vektlegger tap sterkere enn tapte gevinster.
Her kobles «sunk cost-fallacy» sammen med en annen mekanisme, nemlig tapsaversjon: Mennesker opplever smerten ved et tap omtrent dobbelt så intenst som gleden over en like stor gevinst.
Å avslutte forholdet føles derfor som et konkret, umiddelbart tap, mens gevinsten – nemlig et muligens bedre liv – er abstrakt, usikker og ligger i fremtiden. Hjernen velger den tilsynelatende sikre tilstanden, selv om denne tilstanden er ulykkelig.
Slik blir fortiden til et usynlig bur. Gitteret består ikke av kjærlighet, men av frykten for at det man allerede har fått, har vært forgjeves. Men denne frykten bygger på en regnefeil.
Kvinnen som utvikler av andres potensial
En annen mekanisme forsterker fellen og er sterkt kjønnsspesifikk. Mange kvinner blir ikke til tross for partnerens mangler, men nettopp på grunn av dem, fordi de oppfatter disse manglene som en oppgave. La oss kalle det prosjektsyndromet.
Explore moreJeg hedrer dere alenemødreDate noen som utfordrer degFor å få en god start på dagen, trenger du å gjøre dette…
Strukturen bak dette er et resultat av sosialiseringen. Gjennom generasjoner blir kvinner oppdratt til å innta en omsorgsfull, utviklende og «forbedrende» rolle. De lærer tidlig at det er deres ansvar å pleie forholdet, at følelsesmessig arbeid er deres oppgave, og at deres verdi også henter næring fra å være uunnværlige for andre.
Ut fra denne prægningen oppstår en alvorlig tank feil: Partneren blir ikke sett på som den han er, men som den han kunne vært, med riktig støtte, riktig tålmodighet og den riktige kvinnen.
Mannen blir et prosjekt. Hans uutnyttede potensial blir en følelsesmessig avkastning som venter rett rundt hjørnet.«Hvis han bare får kontroll på karrieren sin.» «Hvis han bare lærer å snakke om følelser.» «Hvis han bare kutter ned på alkoholen.»
Hver minste fremgang blir tolket som bevis på at investeringen lønner seg, et klassisk mønster av intermitterende forsterkning som er kjent fra læringspsykologien: Uregelmessige, uforutsigbare belønninger skaper den mest vedvarende tilknytningen som finnes. Dette er den samme mekanismen som fenger folk ved spilleautomater.
Further readingStol alltid på magefølelsen din, spesielt i disse 10 situasjonerUbetinget kjærlighetSamlivsbrudd
Prosjektsyndromet henger direkte sammen med sunk cost-fellen. Hver time som investeres i «utviklingen» av partneren, øker de sunkne kostnadene. Og hver lille suksess gir inntrykk av at det store gjennombruddet er rett rundt hjørnet.
Kvinnen sitter fast i en dobbel ond sirkel: Hun kan ikke gå, fordi hun allerede har investert så mye, og hun kan ikke gå, fordi suksessen angivelig er innen rekkevidde.
Det analytiske poenget her er avgjørende: En voksen person er ikke et utviklingsprosjekt. Den som ønsker å forandre seg, gjør det av egen vilje. Den som ikke ønsker det, vil ikke la seg forandre av noen mengde omsorg fra andre.
Kvinnen som «redder» en partner, forveksler partnerrollen med rollen som terapeut, mor eller leder. Ingen av disse rollene innebærer et forhold på like fot.
Hvordan en tikkende klokke tvinger frem dårlige kompromisser
I tillegg til den indre logikken i sunk cost-fellen kommer et ytre press som forsterker den ytterligere: samfunnets kobling av kvinnelig verdi til alder. Knapt noen faktor driver kvinner så pålitelig inn i dårlige kompromisser som frykten for den tikkende klokken.
More like thisSlik lærte jeg å stole på noen igjen etter utroskapJenter som holder seg single mye av tiden, ender opp til å være de lykkeligsteJeg vil heller være singel enn å være i et forhold som gjør at jeg føler meg alene
Mekanismen fungerer som en kunstig knapphet. Kvinner får både subtilt og åpent innprentet at deres «markedsverdi» på partnermarkedet synker for hvert år, mens menns forblir konstant eller til og med stiger. Om denne forutsetningen stemmer, er av underordnet betydning; det avgjørende er at den blir trodd. For en antatt knapphet som man tror på, fører til reelle beslutninger.
Under premissen «Tiden min renner ut» forskyves hele kostnads-nytte-beregningen. Den nåværende, uegnede partneren fremstår ikke lenger som det egentlige problemet, men som den siste tilgjengelige muligheten.
Alternativet – en ny start, letingen, usikkerheten – blir ikke sett på som en mulighet, men som et risikabelt sprang ut i det ukjente, som muligens vil bli straffet med endelig ensomhet.
Her viser det seg hvor perfid mekanismene fletter seg sammen. Frykten for alderdommen gjør fremtiden liten og truende. Sunk-cost-fellen gjør fortiden stor og bindende. Mellom disse to kreftene blir nåtiden klemt i klem: Kvinnen blir, fordi gårsdagen var for kostbar til å avskrive, og morgendagen for usikker til å våge seg ut i.
Further readingVelg deg selv uansett hvor vanskelig det kan væreLykke11 ting sterke kvinner aldri gjør
Tankfeilen her er av tidsmessig art. Frykten for den tikkende klokken gir inntrykk av at det å bli sparer tid. Faktisk er det motsatt. Hvert år i et feil forhold er et tapt år, for muligheten til et riktig forhold.
Den som av frykt for å miste tid holder ut i et håpløst forhold, sløser bort nettopp den tiden han tror han beskytter. Klokken tikker ikke når man går fra hverandre. Den tikker når man blir.
Konklusjon: Å trekke en strek er den eneste rasjonelle investeringen
Når man sammenligner mekanismene – sunkne kostnader, tapaversjon, prosjektsyndromet og den kunstige aldersbegrensningen – blir et mønster synlig. I alle tilfeller styres beslutningen ikke av et spørsmål om fremtiden, men av en oppgjør med fortiden. Og nettopp der ligger feilen.
Det avgjørende tankeskrittet mot frigjøring er derfor ikke et følelsesmessig, men et analytisk skritt. Det består i å erstatte det gale spørsmålet med det riktige.
Discover next15 tegn på at du er for vanskelig på deg selvNår forholdet er over10 ting å huske på nå som det nye året har begynt
Ikke:«Hva har jeg allerede investert og ville miste?» Men : «Hvis jeg i dag kunne bestemme meg fritt, uten noen forhistorie, ville jeg da inngått dette forholdet på nytt?» Hvis det ærlige svaret er nei, er alt annet bare håndtering av et tap som allerede har inntruffet.
Å trekke en strek under forhold som disse er ikke en fiasko. En fiasko ville være det motsatte: å bevisst holde fast ved en feilinvestering mot bedre vitende.
Bruddet er den eneste beslutningen som utelukkende er rettet mot fremtiden, mot årene som ennå skal komme, i stedet for de som allerede er forbi. Den avskriver ikke de sunkne kostnadene fordi den undervurderer dem, men fordi den innser at disse kostnadene ikke lenger må ha noen innflytelse på fremtiden.
Smerten ved et brudd er reell. Men den er en engangskostnad, ikke en løpende utgift. Å holde fast, derimot, koster i rater, hver dag, hvert år, ofte i et helt tiår.
Continue reading19 ting du trenger å gjøre mer av i livet ditt10 ting vi må slutte å forvente fra andreHjelp med depresjon
Den klokeste investeringen er alltid den som retter blikket fremover. De beste årene er ikke de som ligger bak deg. Det er de du fremdeles kan ta stilling til i dag.