Menn stresser kvinner mer enn deres egne barn
Å være forelder regnes ofte som en av de vanskeligste oppgavene som finnes. En stor del av dette stresset hviler på mødrene, fordi de i de fleste familier fremdeles er de viktigste omsorgspersonene og de som bærer hovedansvaret.
Men kan det finnes noe som er enda mer belastende for mødre enn deres egne barn?
Recommended for youMenn stresser kvinner mer enn deres egne barnÅret 2021Jeg vil ikke tillate usikkerhetene mine ødelegge alle aspekter av mitt liv
Ifølge en undersøkelse er svaret entydig: ja. Selv om det å være forelder er alt annet enn en dans på roser, oppga mange kvinner at de føler seg mer stresset av ektemennene sine enn av barna sine.
Mange kvinner opplever at ektemennene deres er en større kilde til stress enn barna.
Ikke fordi han er slem. Ikke fordi han med vilje vil såre henne. Men fordi han i den dynamikken de lever i plutselig føles som en ekstra person hun må ta seg av. Som et punkt til på en allerede endeløs liste. Som en «tanke» til som de må holde i hodet, selv om de for lengst er overbelastet.
Selv om moderne mødre for lengst ikke lenger ligner husmødrene fra 1950-tallet, som viet all sin tid utelukkende til familien, følte likevel 75 % av kvinnene at de hadde større ansvar for «barneoppdragelse og husarbeid» enn sine mannlige partnere.
Further readingHvis du ikke klarer å slutte å tenke på ham, her er ting du kan prøve å gjøre istedetHvordan kan reise hjelpe deg med hjertesorg?Dårlig humør? Ikke la det ødelegge dagen din.
Den største stresskilden for mødre er den konstante tidsmangelen – følelsen av aldri å ha nok tid til å få gjort alt det de mener de må få gjort. Og det er spesielt belastende når de ikke føler seg tilstrekkelig støttet av mennene sine.
Og det er det egentlige problemet: Det handler ikke om at menn er «dårligere». Det handler om at mange parforhold går i oppløsning etter at barna er født. Og til slutt sitter hun der – trøtt, irritert, tom innvendig – og innser: Jeg elsker barna mine. Men jeg orker ikke dette ekteskapet lenger.
Det mange ikke forstår: Barn er slitsomme, ja. Men barn er ærlige. Et barn er et barn. Det er høylytt, kaotisk, impulsivt, krevende – men det er slik det er på grunn av utviklingen.
Et barn trenger ikke å «vite bedre». Det lærer. Det tester. Det trenger veiledning. Det trenger kjærlighet.
Explore moreNår du er knustNår du sliter med livetHjertesorg
Men en voksen partner som oppfører seg som en som ikke vil ta ansvar – den er ikke bare slitsom. Den er nedslående. Fordi vedkommende i teorien burde forstå hva som skjer. Fordi vedkommende burde vite bedre.
Og det er nettopp der denne stressen oppstår, som mange kvinner knapt kan sette ord på, fordi den ikke føles som «stress». Den føles som skuffelse. Som en daglig, stille fiasko. Som følelsen av å være i et forhold og likevel kjempe alene.
Mange mødre beskriver at de har følelsen av å måtte håndtere alt: husholdningen, avtalene, barnas behov, innkjøpene, maten, klesvasken, legebesøkene, bursdagene, skolen, klærne, følelsene, konfliktene, trettheten. Og så kommer det man ikke kan måle – men som veier tyngst: den mentale belastningen.
Denne konstante «medtenkningen». Denne planleggingen før noe i det hele tatt skjer. Denne vissheten om hva som mangler, hva som snart trengs, hva som ikke må glemmes. Og mens hun bærer alt dette, er partneren ofte… der. Fysisk. Men ikke virkelig med ansvar.
Related readsJeg hedrer dere alenemødreDate noen som utfordrer degFor å få en god start på dagen, trenger du å gjøre dette…
Noen menn hjelper til og med. De gjør ting. De tar på seg oppgaver. Men ofte sitter følelsen igjen: Han hjelper meg. Ikke: Vi bærer byrden sammen. Og det er en avgjørende forskjell.
For hjelp betyr: Det er egentlig min oppgave – og du støtter meg litt. Partnerskap betyr: Det er vår oppgave – og vi har begge ansvaret.
Mange kvinner føler seg som prosjektledere for en familie de ikke har stiftet alene. De koordinerer, delegerer, minner på, kontrollerer og holder sammen.
Og jo mer de gjør dette, desto mindre føler mannen seg som en ekte medbærer. Og jo mindre han bærer, desto mer må hun kompensere. En ond sirkel som etter hvert ikke bare gjør en trøtt, men også bitter.
Og så skjer det noe som nesten ingen legger merke til: Det er ikke barna som ødelegger kjærligheten. Det er ulikheten.
Recommended for youStol alltid på magefølelsen din, spesielt i disse 10 situasjonerUbetinget kjærlighetSamlivsbrudd
Ulikheten i ansvar. I oppmerksomhet. I emosjonell tilstedeværelse. I det mentale arbeidet. I følelsen av at det alltid er hun som må «fungere» – mens han av og til får lov til å koble av. At det alltid er hun som merker når det brenner – mens han først reagerer når det for lengst står i full fyr.
Mange mødre har følelsen av at de aldri har nok tid. Ikke fordi de er dårlige til å organisere seg. Men fordi de lever i et system som stadig overbelaster dem.
Et system der hun samtidig skal være mor, partner, arbeidstaker, kokk, terapeut, planlegger og følelsesmessig stabilitet. Og mens hun prøver å gjøre alt dette, ønsker hun seg ofte bare én ting: at noen ser henne. At noen deler byrden. At hun ikke står alene i alt.
Hvis dette ønsket forblir uoppfylt over lang tid, blir det til frustrasjon. Og frustrasjon blir til avstand. Og avstand blir til en indre tilbaketrekning, som til slutt blir så stille at ingen lenger merker at forholdet for lengst har sluttet å leve – det blir bare administrert.
Check this outSlik lærte jeg å stole på noen igjen etter utroskapJenter som holder seg single mye av tiden, ender opp til å være de lykkeligsteJeg vil heller være singel enn å være i et forhold som gjør at jeg føler meg alene
Noen ganger blir kjærligheten da til noe som ligner på sameksistens. To mennesker som fungerer. To voksne som lever side om side, fordi barna holder dem sammen. Og hun merker at hun blir stadig kaldere innvendig. Ikke fordi hun er hjerteløs. Men fordi hun ikke orker mer.
Mange menn, på sin side, tror oppriktig at de er engasjerte. De er faktisk ofte mer til stede i dag enn tidligere generasjoner. De leker med barna, de legger dem i seng, de går av og til på butikken. Og de føler seg da som engasjerte fedre. Det de ofte ikke ser, er at dette bare er en del av bildet.
Det handler ikke bare om de synlige handlingene. Det handler om det usynlige fundamentet. Om å «tenke på det». Om å «planlegge». Om å «ta ansvar uten at noen må minne deg på det».
Og nettopp der kolliderer to verdener: Hun ser på seg selv som hovedansvarlig, fordi hun må leve slik for å holde hverdagen i gang i det hele tatt. Han ser på seg selv som støttende, fordi han gjør ting – og forventer anerkjennelse for det.
Related readsVelg deg selv uansett hvor vanskelig det kan væreLykke11 ting sterke kvinner aldri gjør
Og til slutt spør hun seg bare: Anerkjennelse for hva? For at du gjør det som egentlig burde være en selvfølge?
Det høres hardt ut. Men mange kvinner føler akkurat det. Og ofte skammer de seg over det. Fordi de jo egentlig burde være takknemlige.
Fordi «andre har det verre». Fordi han jo ikke slår, ikke er utro, ikke drikker. Men følelsesmessig forsømmelse i et parforhold kan ødelegge uten at det trenger å være dramatisk.
Sannheten er: Et ekteskap er ikke automatisk stabilt bare fordi man har barn. Barn er ikke limet som holder sammen. De er et forstørrelsesglass. De viser hvordan et forhold virkelig fungerer. Hvor rettferdig det er. Hvor respektfullt. Hvor motstandsdyktig. Hvor ærlig. Hvor modent.
Og foreldreskapet kan avsløre et parforhold på en måte som gjør vondt. For plutselig er ikke kjærlighet lenger nok. Plutselig trengs det struktur. Samarbeid. Ansvar. Og evnen til å sette seg selv til side for å bære noe større.
Check this out15 tegn på at du er for vanskelig på deg selvNår forholdet er over10 ting å huske på nå som det nye året har begynt
Hvis et par ikke klarer det, skjer det noe farlig: Hun brenner ut. Han føler seg kritisert. Hun føler seg alene. Han trekker seg tilbake. Hun blir høyere eller stillere. Og til slutt er det ikke lenger krangel – men resignasjon. Og resignasjon er slutten.
Mange mødre er ikke sinte fordi de gjør for mye. De er sinte fordi de må gjøre det. Fordi ingen andre egentlig gjør det. Og fordi de lever i et forhold der de likevel ikke føler seg støttet.
Og det er på dette punktet det ikke lenger handler om oppdragelse. Men om ekteskap. Om partnerskap. Om spørsmålet om to voksne er villige til å virkelig leve sammen – ikke bare i samme hus, ikke bare med de samme barna, men som et ekte team.
For barn trenger ikke bare foreldre som fungerer. De trenger foreldre som har et nært bånd. Som respekterer hverandre. Som ikke sliter hverandre ut. Som deler ansvaret uten at noen bryter sammen.
Continue reading19 ting du trenger å gjøre mer av i livet ditt10 ting vi må slutte å forvente fra andreHjelp med depresjon
Kanskje er nettopp dette den ærligste setningen man kan si om familien: Barn er slitsomme. Men de er sjelden problemet. Problemet er når voksne glemmer å forbli voksne – og når en kvinne plutselig innser at hun ikke bare har blitt mor, men også den som bærer alt.
Og da er det ikke barnet som overbelaster henne.
Men ensomheten i et forhold.
Foreldre må derfor passe på å ikke bare ta vare på barna sine, men også på forholdet sitt. Det kan være svært lurt å spørre seg selv ærlig om parforholdet virkelig er klart for å ta imot barn i det felles livet.