Kongens langsomme fall: Når narsissister blir gamle
En personlig rapport fra ingenmannsland mellom medlidenhet og selvbeskyttelse
Jeg sitter på min fars kjøkken. Det lukter gammelt papir, kald aske og en underliggende tone av forsømmelse som ikke har noe med mangel på hygiene å gjøre, men med mangel på liv.
Explore moreKongens langsomme fall: Når narsissister blir gamleÅret 2021Jeg vil ikke tillate usikkerhetene mine ødelegge alle aspekter av mitt liv
Overfor ham sitter en mann som en gang var mitt univers. En mann hvis latter fikk veggene til å riste, hvis sinne holdt meg våken om natten, og hvis anerkjennelse var den eneste valutaen som telte i min barndom.
Han er 76 år nå, rører i kaffen, hånden skjelver lett, og han forteller meg den samme historien for tredje gang på en time. Det er historien om hvordan hans tidligere sjef var utro mot ham i 1998. Eller hvordan naboene bevisst ignorerte ham.
Detaljene er utydelige, men grunntonen er alltid den samme: Han er offeret. Han er den ukjente helten, martyren som en dum og utakknemlig verden ikke setter pris på.
Jeg ser på ham og kjenner et merkelig, smertefullt stikk i brystet, noe mange som har en forelder med sterke narsissistiske trekk, sikkert kjenner igjen. Det er en sorg som ikke har noe navn. For jeg sørger ikke over den mannen han var – denne mannen var ofte grusom, selvsentrert og kald.
Check this outHvis du ikke klarer å slutte å tenke på ham, her er ting du kan prøve å gjøre istedetHvordan kan reise hjelpe deg med hjertesorg?Dårlig humør? Ikke la det ødelegge dagen din.
Jeg sørger over den faren jeg aldri hadde. Og jeg er sjokkert over det skuespillet som åpenbarer seg for meg: Den langsomme, pinefulle oppløsningen av et ego som ikke lenger har noen substans å klamre seg til.
Gårsdagens prakt og dagens mørke
For å forstå hva alderen gjør med en narsissist, må man huske hvordan han eller hun var før. I min barndom var faren min en sol. Han gikk inn i et rom, og atmosfæren forandret seg umiddelbart. Alt dreide seg om ham.
Han hentet sin energi – sitt «drivstoff» – fra sin karriere, sitt utseende, sin status. Han trengte beundring som oksygen. Når han fikk det, var han sjarmerende, sjenerøs, grandios. Når han ikke fikk det, ble han en tyrann.
Men alderen er den store utjevneren. Den er brutalt objektiv. Og for en narsissist er den den ultimate fienden.
Da pensjonisttilværelsen kom, da skjønnheten bleknet og de fysiske kreftene avtok, skjedde det noe jeg vil kalle en «implosjon». Friske mennesker utvikler ofte en viss mykhet i alderdommen.
Check this outNår du er knustNår du sliter med livetHjertesorg
De finner visdom, de hviler i seg selv, de gleder seg over barnebarn eller hobbyer. De aksepterer at de ikke lenger er verdens midtpunkt, og finner ro i det.
En narsissist kan ikke gjøre det. Deres selvverd er et tomt kar som hele tiden må fylles utenfra. Når de ytre kildene tørker inn – ingen flere ansatte å sjefe over, ingen flere kvinner å henvende seg til, ingen mer fysisk overlegenhet – bryter panikken ut.
Jeg opplevde disse fasene på nært hold med min far. Det var ikke en myk glidning inn i alderdommen. Det var en desperat klamring mot dørkarmen til meningen med livet, som ubønnhørlig trakk ham inn i irrelevansen.
Metamorfosen: fra helt til «profesjonelt offer»
Det kanskje mest slående som skjer når narsissister blir eldre, er rolleforandringen. Min far pleide å være den «største». I dag er han den «fattigste».
Don’t missJeg hedrer dere alenemødreDate noen som utfordrer degFor å få en god start på dagen, trenger du å gjøre dette…
Det er en fascinerende, om enn utmattende, psykologisk piruett. Når han ikke lenger kan få beundring for sin styrke, krever han nå oppmerksomhet for sin lidelse.
Narsissister i alderdommen blir ofte hypokondere i sinnet. Alle fysiske plager blir et statsanliggende. «Ingen har så vondt som meg.» «Ingen vet hva jeg går gjennom.» «Dere har det bra, men jeg…»
Sykdom blir den nye scenen. Venterommet blir et auditorium. Jeg husker et besøk på sykehuset etter en rutineoperasjon. Han behandlet sykepleierne som livegne, kritiserte maten som «et pålegg» og presenterte seg for meg som en døende svane.
Hvorfor det? Fordi medlidenhet er den billigste erstatningen for beundring. Hvis man ikke lenger kan misunnes, vil man i det minste ha medlidenhet. Det er fortsatt oppmerksomhet. Det er fortsatt energi rettet mot ham.
Denne forvandlingen til et permanent offer er ofte vanskeligere for pårørende å bære enn den tidligere aggresjonen. Fordi den appellerer til vår medfølelse. Vi ser en gammel, skrøpelig mann og ønsker å hjelpe. Men så snart vi åpner opp, blir vi bitt.
Related readsStol alltid på magefølelsen din, spesielt i disse 10 situasjonerUbetinget kjærlighetSamlivsbrudd
Behovet for hjelp er reelt, men det blir brukt som et våpen: «Hvis du virkelig elsket meg, ville du kommet oftere.» Skyldfølelsen er det siste maktmiddelet den aldrende narsissisten har igjen.
Parafrasen av historien
Jo mer ensom han ble, desto mer begynte han å omtolke fortiden. Dette er et fenomen som ofte drev meg til randen av galskap. Psykologer kaller det gaslighting, men i alderdommen får det en nesten tragisk karakter.
Han sitter i lenestolen og snakker om fortiden. Men i hans versjon har han ikke gjort noen feil. Ekteskapet med moren min? «Hun var psykisk ustabil, jeg gjorde alt for å redde henne.» (I virkeligheten var han utro mot henne i årevis og nedvurderte henne)
Fremmedgjøringen fra broren min? «Han var alltid et vanskelig barn, utakknemlig.» (I virkeligheten brøt broren min kontakten for å beskytte seg selv) Hans karrieremessige tilbakeslag? «Misunnelse og intriger.»
Explore moreSlik lærte jeg å stole på noen igjen etter utroskapJenter som holder seg single mye av tiden, ender opp til å være de lykkeligsteJeg vil heller være singel enn å være i et forhold som gjør at jeg føler meg alene
En aldrende narsissist kan ikke vise anger. Anger ville være ensbetydende med å skade deres grandiose selvbilde. Og siden dette selvbildet allerede er sprukket i alderdommen, må det forsvares desto mer fanatisk. Han murer seg inne i en festning av løgner.
Det finnes ikke noe «unnskyld». Det finnes ikke noe «jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid sammen med deg». I stedet stivner bitterheten. Han fører lister over mennesker som har gjort ham urett. Han tar vare på fornærmelser som skjedde for flere tiår siden, som om de hadde skjedd i går.
Denne bitterheten er gift. Den spiser ham opp fra innsiden. Du kan se det i ansiktet hans – munnvikene som hele tiden er vendt nedover, blikket som alltid ser ut til å ligge på lur, som om han forventer neste angrep. Det er et liv på defensiven, i en krig som bare han selv kjenner igjen.
Check this outVelg deg selv uansett hvor vanskelig det kan væreLykke11 ting sterke kvinner aldri gjør
Tyrannens ensomhet
Den uunngåelige konsekvensen av denne atferden er isolasjon. I årenes løp har jeg sett telefonkatalogen hans krympe. «Vennene» som egentlig bare var et publikum, har forsvunnet. Noen har dødd, de fleste har rett og slett trukket seg tilbake fordi ingen orker å holde ut timevis med monologer om sin egen storhet eller verdens ondskap.
Det som er igjen, er oss. Familien. Eller det som er igjen av den. Og det er her tragedien blir tydeligst: Han er ensom. Dypt, forferdelig ensom. Jeg føler denne ensomheten når jeg er sammen med ham.
Den henger i rommet som kald røyk. Men han kan ikke overvinne den. Han kan ikke si: «Jeg er ensom, vær så snill å bli litt lenger.» Det ville være en fornærmelse. Det ville være svakhet. I stedet sier han:«Reiser du igjen? Du må ha viktigere ting å gjøre enn din gamle far.»
Explore more15 tegn på at du er for vanskelig på deg selvNår forholdet er over10 ting å huske på nå som det nye året har begynt
Han skyver meg bort i samme sekund som han egentlig vil holde rundt meg. Han kan ikke skape nærhet fordi nærhet forutsetter likeverd. Og i hans verden finnes det ikke likhet. Det finnes bare opp og ned. Og han må være på toppen, selv om han er helt alene der.
Det fåfengte håpet om en «happy ending»
Lenge hadde jeg et naivt håp. Jeg trodde at når han ble virkelig gammel, kanskje når han ble redd for døden, så ville masken falle. Da ville han mykne opp. Så sitter vi ved bålet, og han sier endelig: «Jeg ser deg. Jeg elsker deg akkurat slik du er.»
Jeg må være ærlig: Det håpet har dødd. Jeg har lært at narsissisme sjelden blir bedre med alderen. Den blir som regel verre. De psykologiske forsvarsmekanismene blir mer rigide fordi trusselen (ubetydeligheten, døden) blir større. Det finnes ikke noe Hollywood-øyeblikk av renselse.
More like this19 ting du trenger å gjøre mer av i livet ditt10 ting vi må slutte å forvente fra andreHjelp med depresjon
Å akseptere dette har vært den mest smertefulle prosessen i mitt voksne liv. Det er en form for sorgbearbeiding som man må gjøre mens den andre fortsatt er i live. Jeg måtte akseptere at han var emosjonelt funksjonshemmet. At han er blind for andre menneskers indre verden, ikke fordi han er ond (selv om det føles slik), men fordi han mangler evnen til å se lenger enn sin egen nesetipp.
Hva gjør det med oss, de «overlevende»?
Hvis du leser dette fordi du selv har en slik forelder, så vet du hvor splittet du føler deg. På den ene siden er det sinne. Sinne over den tapte barndommen, over de evige bebreidelsene, over manglende evne til å bare spørre seg selv: «Hvordan har DU det?» Og på den andre siden er det denne forbannede medlidenheten.
Du ser en gammel person som lider. Som er sin egen verste fiende. Du ser frykten i øynene hans når han innser at hukommelsen svikter. Du ser hvor liten han er blitt. Og ditt hjerte, som i motsetning til hans er i stand til å føle empati, blør.
Discover nextIkke vent til i morgen, fordi det kan være for sent…Mentalt sterke kvinner vet at livet går videreBegynn i dag
Hvordan takler du det? Jeg har funnet en måte for meg selv som ikke er perfekt, men som er til å leve med. Jeg kaller det «medfølelse med distanse». Jeg besøker ham. Jeg sørger for at han blir passet på. Jeg lytter til ham. Men jeg har sluttet å bruke brønnen som kilde.
Jeg går ikke lenger til ham for å få vann (kjærlighet, anerkjennelse, trøst) fordi jeg vet at brønnen er tørr. Jeg tar med mitt eget vann.
Jeg har sluttet å prøve å forandre ham. Jeg har sluttet å prøve å forklare ham sannheten (det er ingen vits i å argumentere mot hans virkelighet). Jeg beskytter meg selv. Hvis han blir voldelig, går jeg. Jeg sier rolig: «Pappa, jeg vil ikke bli snakket til på den måten. Jeg kommer tilbake neste uke.» Og så går jeg, selv om han roper forbannelser etter meg eller bryter ut i gråt.
Explore moreUtforsk 10 veier mot personlig suksess og indre lykke
Det siste kapittelet
Narsissister eldes ikke med verdighet, fordi verdighet krever autentisitet. De eldes i kamp. En kamp mot virkeligheten, mot tiden, mot ubetydeligheten. I bunn og grunn er det det tristeste skuespillet i verden.
En person som har brukt hele livet på å prøve å være en gud, og som nå i panikk innser at han bare er et dødelig pattedyr.
For meg er hans aldring en advarsel. Det er et speil som viser meg hvor veien går hvis man bare kretser rundt seg selv. Hans skjebne har lært meg hva som virkelig teller i livet. Ikke applausen. Ikke status. Men ekte forbindelser.
Evnen til å innrømme feil. Evnen til å være sårbar. Han lærte aldri disse tingene. Og nå sitter han alene på kjøkkenet sitt, omgitt av spøkelsene fra sin egen grandiositet.
Jeg vil følge ham så godt jeg kan uten å miste meg selv i prosessen. Dette er min seier. Jeg er ikke blitt bitter. Jeg har ikke blitt som ham.
Jeg går ut av huset hans, puster inn den friske luften og ringer min kone, bare for å høre stemmen hennes og spørre hvordan dagen hennes har vært. Og det er mer ekte liv i det lille, hverdagslige øyeblikket enn min far noen gang hadde i alle sine år med glamour.
Det er det som skjer med narsissister når de blir gamle: De blir etterlatt. Og vi? Vi får lov til å gå videre.