Følelser sjuler seg ofte bak andre følelser, men vi merke det ikke

Written by: Zally L.

Published on: May 15, 2022

Alle mennesker har følelser. Alle mennesker føler med hjerte og sjel. Noen mennesker sier at de ikke føler noe, men det er ikke sant. De føler, men de vet ikke hva disse følelsene er. De forstår dem ikke rett og slett. Vi har mange forskjellige følelser, men de ter noen som er vanlige hos oss alle.

Det sies at vi har ni grunnfølelser. Ni følelser inni oss selv. Vi velger dem ikke. De bare er der. Og så kommer de til oss, ofte som ubudne gjester. Gjør at vi handler, at vi blir forvirret og redde, kanskje overrasket. Mange ganger kommer følelsene som gjester vi ønsker skal forsvinne.

De ni grunnfølelsene er:
• interesse/iver
• velbehag/glede
• frykt/skrekk
• sinne/raseri
• skam/ydmykelse
• tristhet/fortvilelse
• misunnelse/sjalusi
• skyldfølelse
• ømhet/hengivenhet

Vi har dem alle sammen. Alle de følelsene. Enten vi liker det eller ikke. Noen ganger kommer følelsene fordekt. De gjemmer seg i fjonge klær. Da lar vi oss lure. Gang på gang. De fjonge klærne får oss til å tro at:
• vi er glade når vi egentlig er triste
• vi er sinte når vi egentlig er skamfulle
• vi dekker over skyldfølelsen. Så ingen ser den
• vi er sinte, ikke redde. Absolutt ikke redde

Følelser: Er det viktig å fortelle partneren hvordan du føler deg?

En dyktig psykolog jeg gikk hos for flere år siden, sa det kunne være lurt å gi alle de ni grunnfølelsene navn. Navn det var lett å assosiere med. Det kunne være farger, lukter eller figurer. Siden jeg var en verdensmester i å forvirres av mitt eget følelsesliv, bestemte jeg meg for å prøve. Jeg valgte farger.

Rødt ble sinne/raseri, gult fikk rollen som sjalusien/misunnelsen, blått for interesse/iver, grønt som den hengivne osv.

Det jeg oppdaget, var et mønster.

Eksperimentet var utrolig spennende. Det viste seg ganske raskt at skammen/ydmykelsen(grått) var en skikkelig sleiping som nesten alltid gjemte seg bak rødt. Jeg trodde jeg ble sint, men følte meg skamfull/ydmyket. Eller jeg var bare utrolig redd. (hvit)

Sjalusien/misunnelsen, den ekleste av alle grunnfølelsene, gjemte seg godt. Jeg ville helst ikke ha den i det hele tatt. Jeg ville være raus og inkluderende. Jeg ville unne alle berømmelse og seire. Derfor kom sjalusien/misunnelsen langt bak, gjemt bak blå fargen. Til og med gjemt bak velbehag/glede (rosa). Det tok meg lang tid å oppdage gult luskende og forkledt. Jeg ville ha det bort igjen.

Det var med stor forundring jeg konstaterte at få av mine reaksjonsmønstre var representert av de reelle følelsene. For å illustrere det, skal jeg komme med et eksempel:

Jeg hadde gledet meg til en hyggelig kveld hjemme med mann og barn. Kanskje kjøpt inn noe godt til kveldskos. Inni hodet mitt kom bilder av den lykkelige, harmoniske familien som snakket om alt. Bare inne i hodet mitt. Ingen av de andre i min familie visste om mitt vellykkede bilde.

Så ringte først det ene barnet. Hun skulle sove hos en venninne. Tristheten kom sammen med sjalusien, godt forkledt begge to. Og skammen som et resultat av disse. Men i mine reaksjoner i telefonen kom «blått», ivrig og glad. «Så hyggelig for deg», ropte fargen.

Og mannen og det andre barnet i familien fant ut at i kveld var kvelden for en kinotur, bare de to. Ja, da kom «blått» løpende igjen, henrykte over at far og sønns kinotur.
Tilbake satt tristheten (svart) og slikket sine sår sammen med «grått» og «gult». Ganske patetisk.

Ingen følelser? Du kan ikke beskytte ditt hjerte ved å late som du ikke har ett

Hva skulle jeg egentlig med denne kunnskapen om alle mine ubudne gjester/følelser i forkledning? Og hva gjorde dette eksperimentet med meg?

Jo, jeg ble ærlige med meg selv. Ærligere på hva jeg følte når jeg følte det. Dersom «rødt» eksploderte i sinne ved de minste bagateller, da var det ofte «hvit» som skulle være der. Hver gang «blått» kom løpende, ringte en bitteliten bjelle. Ikke det at jeg ikke kunne bli ivrig/ interessert mer, men jeg stoppet et lite øyeblikk opp og tenkte om det var noen andre følelser som egentlig ville frem i lyset.

Min nye innsikt behøvde ikke snakkes i hjel, hverken med mann eller barn. Eller venner og familie. Det kan lett bli for mye følelser i fjæra. Men jeg bruker den fremdeles som et nyttig redskap. Jeg kjenner igjen mønstrene mine. Og gjennom gjenkjennelsen kan jeg agere ærligere. I alle fall prøve.

Jeg mener at vi alle bør vise våre følelser så mye mer. Det er helt greit å føle det vi føler. Og ved å holde følelsene inne, kan vi bare få det verre.

Det går an å endre mønstre, bare man vet hvordan mønsteret ser ut.