Jeg vil ikke akseptere at du har forandret deg!

Min kjære datter.

Du har gitt meg så mye smerte. Jeg klarer ikke å gjøre det du ber meg om. Godta psykisk mishandling fra deg. Jeg klarer ikke å ta imot mer. Alt i mitt liv har handlet om deg og dine behov. Jeg er ikke din tjener. Jeg er ikke din søppelkasse.

Dine demoner er kalde og kyniske og kommer i doser. Du sender dem inn i min kropp og dreper meg sakte. Jeg klarer ikke mer. Min kjære datter. Etter at jeg viste en grense, kom demonen dine ikke lenger i doser. De kom mot meg som en arme. Du raserte meg og knuste meg med alle dine væremåter, så lukket du din dør uten en mine.

Du ga meg stillhet.

Stillheten ble disiplene til dine demoner. Stillheten piner meg sakte. Stillheten sier alt du ikke sier. Stillheten din viser meg alt jeg ikke vil se. Jeg har lyst til å ringe deg. Jeg trenger å se dine følelser. Jeg orker ikke se hvem du er. Jeg vil ikke akseptere at du er så kaldt menneske. Et menneske uten empati og medfølelse for andre. Det jeg ser gir meg en smerte som river meg i biter.

Jeg mister lysten til å leve. Jeg bare eksisterer.

Stillheten har også en annen side. Den gir meg tid til å tenke og minnene kommer tilbake. Viser meg alt jeg ikke vil se. Tiden går og stillheten inviterer en annen fase inn. Den som skremmer meg og kan dytte meg utenfor stupet.

Aksepten.

Aksepten har begynt å banke på min dør. Aksepten vil vise meg hvem DU er. Den jeg ikke vil se. Når jeg åpner den døren er det ingen vei tilbake. Da er du ikke lenger min datter.
Aksepten vil dytte meg utenfor stupet. Aksepten vil jeg skal våkne. For jeg vil du skal vite at stillheten fra deg ødelegger meg.

Jeg har lyst til å ringe deg. Jeg trenger å se dine følelser. Vær så snill, gi meg noe, så jeg jeg ikke behøver å se hvem du er. Jeg vet at når jeg hører din stemme, blir alt lagt i tåke. Jeg trenger ikke å åpne døren for Aksepten som banker på. Jeg forsvinner inn i en boble som stenger ute alt det onde.

Boblen sprekker og det onde kommer tilbake. Da blir du så synlig. Jeg ser deg. Jeg ser at du er iskald. Du har ingen kjærlighet til meg. Du har ingenting å gi meg. Stillheten fra deg tar vekk lysten til å leve. Aksepten banker på min dør. Oftere enn før. Jeg lukker ikke opp.

Jeg har lyst til å ringe deg, så slipper jeg å åpne Akseptens dør. Hver så snill, vis meg dine følelser så det kan bli som før. For du må vite at i det jeg slipper Aksepten inn, er du ikke lenger min datter.

Stillheten din dreper meg sakte.

Jeg vil ringe deg. Jeg må ha en dose. En dose med psykisk mishandling. Det er bedre enn ingen kjærlighet. Jeg tar imot smuler. Hva som helst. Bare IKKE gi meg likegyldighet og stillhet. Den giften gjør at jeg dør.
Uansett hva jeg forsøker. Så sender du meg på dør. Du sørger for at jeg blør.

Jeg har kommet til et veiskille. Jeg må velge mellom livet eller datteren min. Aksepten banker på min dør. Den banker så hardt at døren åpner seg på gløtt. Energien som kommer inn er mine følelser. Alt det jeg frykter. Alt jeg ikke vil se. For livet blir aldri det samme etter det. Illusjonen og avhengigheten letter. Jeg kan kanskje leve et liv uten min datter.

Tårene triller.