Angsten min får meg til å føle at jeg ikke har noen venner

Angsten gjør at det virker som om jeg ikke bryr meg om de menneskene som betyr mest for meg. Fordi jeg er redd jeg presser på for hardt. Jeg vil ikke komplimentere dem og få dem til å tro at jeg er merkelig. Jeg ønsker ikke å invitere dem på noe, fordi jeg er redd for å bli avvist.

Så jeg blir stille i stedet. Jeg lar dem tenke at jeg ikke bryr meg i det hele tatt, i stedet for å la dem se at jeg bryr meg for mye.

Angsten overbeviser meg at jeg ikke burde skrive en tekstmelding til noen, fordi jeg bare kommer til å forstyrre dem. Jeg vil ikke at de skal føle seg forpliktet til å svare meg. Og tross alt, hvis de virkelig ønsket å snakke med meg, ville de ha startet en samtale selv, ville de ikke? Hvis de ikke har ønsket å ta kontakt med meg, vil de nok ikke ha noe med meg å gjøre.

Angsten gjør at jeg føler at jeg ikke passer inn i noen grupper. Jeg tenker at alle andre ville vært lykkeligere uten meg rundt. Det er derfor jeg aldri føler meg skyldig i å kansellere planene i siste sekund. Jeg føler at jeg gjør dem en tjeneste. Som om de er hemmelig lettet at vi ikke kommer til å henge ut.

Angsten gjør at jeg blir låst inne i huset mitt, selv når jeg føler meg rastløs og vil finne på noe spennende å gjøre. Det overbeviser meg om at jeg er tryggere inne på rommet mitt. At jeg bare ville ha følt meg ubehagelig hvis jeg hadde bestemt meg for å gå ut på en restaurant eller en bar, fordi det ville ha vært for mange mennesker rundt for å se på meg. Mange mennesker til å dømme meg.

Angsten stopper meg fra å flørte med noen jeg er interessert i, fordi det får meg til å overtenke, helt til mitt sinn føles rå. Det får meg til å lure på om jeg snakker for mye, eller om ansiktet mitt har blitt rødt eller om antrekket mitt får meg til å se ut som en høne. I stedet for å ha det gøy og snakke med personer jeg liker, gir det meg bare mer stress.

Les også: Ting du aldri skal si til noen som lider av angst

Angsten stopper meg selv fra å bli med i dating-apper, fordi tanken på å snakke med noen over telefonen er nok til å gjøre at hjertet mitt banker fort. Jeg hater å vente på svar. Jeg hater å bruke tiden mellom meldinger, mens jeg lurer på om jeg sa noe dumt, og om den andre personen kommer til å hate meg for det.

Angsten gjør meg nervøs for å gjøre noe så enkelt som å legge til noen på sosiale medier. Det overbeviser meg til å lure meg inn i gruppesamtaler slik at jeg kan lese alt, selv om jeg aldri skriver noe. Det gjør meg redd for å bli med, fordi jeg ikke vil ødelegge moroa.

Angsten stopper meg fra å snakke med fremmede online og i supermarkedet. Hva om jeg sier noe galt? Hva om de er uhøflige mot meg? Eller enda verre, hva om den fremmede er en seriemorder som kommer til å skade meg?

Angsten gjør meg til å tenke mye om alt og undervurdere meg selv.

Angsten gjør at jeg føler at jeg har ingen venner – fordi det hindrer meg i å komme i kontakt med andre. Det hindrer meg fra å nå ut til folk som jeg elsker mest, fordi jeg ikke vil bli avvist eller føle meg som en gærning når jeg skammer meg over meg selv.

Angsten gjør at jeg føler at jeg er helt alene, selv om jeg vet at det ikke er sant.

Les også: Mentalt sterke kvinner er kvinner som lider av angst

More like this