Uten angst hadde min verden vært så mye annerledes

Written by: Zally L.

Published on: October 12, 2018

Jeg har generalisert angstlidelse. Og jeg har hatt det siden tredje klasse, uten å engang innse hva som var galt med meg. Jeg husker bare at jeg bekymret meg hele tiden og at jeg stresset over ting som andre barn på min alder ikke engang tenkte på.

Min reise med denne psykiske sykdommen har vært en svært ujevn vei, for å si det på den enkleste måten. Det går måneder uten at jeg har noen symptomer, føler meg bekymringsløs og glad. Og så plutselig treffer det meg som et lynslag, og jeg kan ikke gjøre noe for å stoppe det.

Det er en veldig skummel og en veldig smart lidelse. Hvorfor? Det gjør at du tenker på ting du vanligvis ikke ville ha tenkt på. Tanker dukker opp i hodet ditt, og du kan ikke få det til å stoppe. Ditt hjerte banker fort og du kan ikke svelge noe oksygen i det hele tatt. Og uansett hvor mange ganger det skjer, er det fortsatt like skummelt for meg.

La meg si deg hvordan livet mitt hadde vært uten angst.

Uten angst ville jeg ha våknet hver dag med et klart hode. Jeg ville ikke tankeløst ha gått gjennom min imaginære sjekkliste, allerede overveldet om dagen foran meg.

Uten angst kunne jeg ha gått på utflukter og ferier og konserter uten noe omsorg i verden. Jeg ville ikke ha måttet bekymre meg for bilulykker, om å føle klaustrofobisk, om å frike ut over ting.

Uten angst kunne jeg ha pustet. Virkelig pustet. Ingen skarpe innåndinger. Ingen smerte i brystet mitt. Uten panikk. Ingen ekte energi tapt.

Uten angst ville jeg aldri ha våknet i panikk morgen etter fylla, og jeg ville aldri ha vært bekymret for hva jeg gjorde eller ikke gjorde natten før. Allikevel bekymret. Om ingenting.

Uten angst ville jeg ha vært en mer støttende venn, følgesvenn og datter. Jeg vil ha svart på alle telefonsamtaler og tekster. Jeg ville ikke ha kansellert planene som jeg så frem til. Jeg ville ikke ha blitt misforstått.

Uten angst ville jeg ha hatt bedre selvtillit. Jeg ville ikke ha stilt spørsmål om min evne til å skrive. Jeg ville ikke ha vært i tvil på meg selv som en person. Jeg ville ikke ha vært i tvil på min egenverdi og evnen til å elske. Jeg ville bare ha vært fornøyd med meg selv.

Uten angst ville jeg aldri ha trengt å ringe foreldrene mine midt i et angstangrep, for å få dem til å plukke meg opp, slik at jeg kunne føle meg litt tryggere.

Uten angst ville de lyseste dagene mine ha blunket i bakhodet mitt for alltid. Jeg ville ikke ha gått rundt med en grå sky hengende over hodet på meg, som bare ventet på å slå ned på meg.

Uten angst ville jeg ikke ha blitt dømt. Dømt av folk som ikke forstår. Folk som ikke forstår at dette er en sykdom. Det er en kjemisk ubalanse i hjernen min som jeg ikke kan fikse.

Uten angst ville jeg ikke ha trengt å forklare meg en gang når jeg møter en ny person. Jeg ville ikke ha vært nødt til å forsvare meg over noe som ikke er i min kontroll.

Men her er saken – uten angst ville jeg ikke ha vært så sterk som jeg er akkurat nå. Jeg ville ikke ha vært like motstandsdyktig og like modig. Og jeg antar at jeg ikke ville ha vært meg selv, kan man nok si.