Livet ditt: Det er lett å være et offer, prøv å være helten av ditt eget liv

Written by: Zally L.

Published on: June 17, 2020

– Kan jeg ringe deg? – sto det skrevet i en melding jeg sendte til henne.

– Det kan du selvfølgelig. Men la oss snakke i kveld, jeg får mer tid da. La oss si klokka 21, er det greit?

– Det er greit kjære.

Jeg ville høre henne. Jeg har ikke hørt henne på lenge. Jeg antar vi ikke har snakket sammen på noen måneder.

Da slet vi begge med noen av våre egne interne kamper og uro, hver på sin egen side av verden, hvor vi sa hva den andre ville høre.

Hun jobbet da på en arbeidsplass hvor hun, som hun sa, måtte gjøre alt arbeidet, noe hun ikke likte. Samtidig var hun i et forhold som ikke oppfylte henne og hvor hun ikke så en fremtid. Kort sagt, hun virket ulykkelig og tapt.

La meg fortelle deg en ting. Du skal aldri beklage for lykken og suksessen din. Aldri! Selv om det er bestevennen din, din egen søster eller bror, mannen eller kvinnen du bor sammen med.

Og du skal aldri holde munnen lukket, gjemme deg bak middelmådighetens gardiner, hvor du dermed reduserer det du står for og det du gjør.

Jeg gjorde det noen ganger, og det ga meg ingenting godt. Det fikk meg til å være kaldere, enda mer hyklersk enn om jeg bare hadde fortalt den personen rett ut det jeg mente.

Hvorfor skal du være ulykkelig bare fordi noen andre er det? Du skal ikke føle deg skyldig i å være lykkelig.

Jeg antar at det var fordi jeg trodde jeg skyldte alle tristheten og tårene mine, inkludert henne. Jeg antar at det var fordi jeg trodde hun ville elske meg mer hvis jeg var som henne, hvis jeg støttet henne, hennes fortvilelse.

Jeg tenkte at jeg kunne gjøre det lettere for henne hvis jeg gir henne minst hundre grunner for og imot, sanne eller usanne, bare så hun kommer seg gjennom. Hvis jeg forteller henne at det ikke er hennes skyld, det som skjer med henne (og det var det aldri), men det er opp til verden.

Hvordan unngå kjærlighetssorg: Hev dine standarder og senk dine forventninger til kjærlighet

Den forbannede verden som ødelegger oss og gjør oss til det største levende offer. Mennesker som fremdeles er i live, men som sakte dør. Fra innsiden.

Vet du hvor lett det er å bli et offer for ditt eget li? Du kan ikke forestille deg hvor enkelt det er. Mye enklere enn noe annet i livet. Det går på en eller annen måte av seg selv, som om du er på isen.

Du åpner øynene, du inhalerer, du tar på deg en maske, du nipper kaffen din, du tenner en sigar, du tar opp alle verdens negative bilder.

Så kler du på deg ved å unngå speil, du kverner tennene, klemmer clutchen din, du unngår deg selv, men ikke alle andre, du gjør ofte det du må, sint og bitter på samme tid.

Bedre blir det ikke når du mister nerver, du mister de åtte timene på jobben, du kaster dem ut i det åpne, irreversibelt, du samler ting, du samler smerter, du går tilbake til der du startet og så stopper du, du puster ut.

Smerten i sjelen din er uutholdelig. Et hull åpnes i deg og den tigger etter noe. Noe annerledes, lykkeligere, mer komplett.

Men ingenting kommer inn der, fordi det har vært et svart hull på lenge, det er ingen plass for andre ting enn “Jeg kan ikke gjøre det” og “Jeg er ikke verdt”.

Det er vanskelig å tømme dette hullet. Du har ikke klart det til nå, men hva må til for å prøve å gjøre noe med det?

Hvorfor ikke lage et nytt hull? Mye større, som bare ville ha fått “Jeg kan gjøre det” og “Jeg er verdt”. Det positive, det vedvarende og det bekjempende som bor i oss, men som ikke lever med oss.

Hva gjorde vi galt? Hvorfor lukket vi ikke disse hullene før? Når bestemte vi oss for å spille rollen som et offer, og ikke en helt? På grunn av hvem og hvorfor?

Forrige gang jeg hørte venninnen min fortalte hun meg at “Jeg føler meg forferdelig fordi jeg ikke kan gjøre det jeg elsker, fordi jeg ikke kan si det jeg mener, jeg føler at jeg ikke kan puste.”

Henne “kan ikke” gjorde meg vondt på bare noen få minutter. Jeg ble såret av at hun fylte sine hull med enda mer “kan ikke”.

Jeg hørte på henne. Trøstet henne på min egen måte. Oppmuntret henne, presset litt frem. Jeg fortalte henne at jeg var der for henne, og at hun alltid kunne stole på meg.

Les også: 13 vaner av selvkjærlighet alle kvinner bør ha

Men det jeg ikke fortalte henne var at før alle andre, måtte hun lære å stole bare på seg selv. Det lot jeg være usagt.

Så vi snakket med hverandre igjen i kveld. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av samtalen, så jeg forventet ingenting. Stemmen hennes var annerledes. Mykere, mer smidig.

Mens hun snakket, fikk jeg frem et smil over ansiktet mitt.

– Min kjære, det har skjedd mye i løpet av de få månedene. For mye. Både for deg og for meg. – sa hun med en veldig rolig stemme.

Hun fortalte at hun hadde flyttet til en annen by og at hun var lykkelig. At hennes mislykket forhold var bak henne, at hun er oppfylt med den nye jobben hun gjør, menneskene hun henger med.

At hun fortsatt lengter etter et lykkelig forhold, men hun vet at det vil komme også, hvis hun er åpen for det og bare er seg selv.

“Denne kvinnen hadde blitt helten i sitt eget liv”, tenkte jeg i pausen mellom sukkene.

– Jeg er glad på dine vegne. Du fortjener det og mer! – sa jeg og snurret historien hennes og den tornete banen i hodet mitt.

Hun kunne ha gitt opp, hun hadde alle mulige grunner til å gi opp, men det gjorde hun ikke. Jeg er glad hun ikke gjorde det. Bare hun vet hvordan veien fra et offer til en helt er. Bare hun vet det…

Hvor mange hull er det i deg? I dag? Hvor mange blir det i morgen? Er det noen i det hele tatt, og hva er de fylt med?

Se på kvinnene rundt deg. Kvinner som ser ut til å være sittende fast i rollen som et offer, som ser ut til å nyte det også.

Kvinner som har et uttalt behov for å være ulykkelige og vil finne utallige grunner til å opprettholde sin tilstand av ulykkelighet.

Offeret vender alltid tilbake til sin leir. Offeret liker ikke å være alene, så han tiltrekker seg andre ofre inn i livet sitt og skaper en tilsynelatende varme og trygghet. Den som ofrer seg, tar alltid først hånd om andre. Offeret holder ut i alt, også ting som overskrider grensene for sunn fornuft. Noen av dem vil gå så langt som å elske sin egen ulykkelige liv.

Elsk deg selv: Lov deg selv disse tingene…

Vær så snill, hvis du har en slik person i nærheten, se opp, se godt på henne, prøv å legge gå i hennes sko. Ikke døm, heller prøv å forstå henne.

Ikke vend ryggen til henne, ikke la henne svømme i det. En slik person trenger hjelp. Hun trenger å bli oppmuntret. Oppmuntre henne! Oppmuntre henne til å åpne sine egne øyne, til å ikke se på livet gjennom andres øyne.

Jeg hører stadig at vi må være realistiske. At vi skal stå støtt på bakken, ikke i skyene. Jeg er enig i det. Noe i alle fall. Men det er ett problem med den realismen som de påfører oss.

Realismen tar oss ingen steder. Den holder oss på plass. Når jeg ser bak meg i dag, innser jeg at jeg alltid har vært alt annet, bare ikke realistisk. Realisme er ofte en unnskyldning for pessimisme. Og det skal ikke være noen unnskyldninger i livet.

Kjære mennesker. Begynn å jobbe. Ikke tenk for mye. Gjør noe for deg selv. Gjør det du elsker. Det som driver deg. Å erobre deg selv er en større oppgave enn å erobre andre.

Vær ikke redd for helten. Ikke vær redd for å føle det du aldri har hatt før. Ikke vær redd for å gjøre feil, bare fordi ofre aldri gjør feil.

Og det viktigste. Ikke se på andre. Ikke sammenlign deg selv med andre. Gjør det beste du kan, med det du har. Vekk den sovende helten i deg. Omfavn livet.

Og tro på deg selv! Hvis du ikke gjør det, begynn med det! Ikke vær redd for å ha tro. For det første er det bare å tro at det holder. Alt annet vil komme. Uten en begynnelse har vi ingenting.

Og la meg fortelle deg en ting til. For å være et offer, trenger du ikke å gjøre noe, hver sikker på det.

Og for å være en helt, ta et dypt åndedrag fordi du må gjøre alt. Lykke til!