Kjærlighetens skiftende paradigmer: En analyse av vår generasjon

Vi bruker dating som en tidsfyller. Det virker som vi ikke klarer å finne ekte forhold, og når vi endelig får dem, ser det ut som at vi ikke får dem til å vare livet ut.

Kanskje du bare trenger noen å snakke med i livet, enten det er uformelt eller seriøst, eller kanskje du bare spiller på banen. Vi dater fordi vi tenker at det er noe man trenger å gjøre, og det er derfor vi mister vår evne til å elske.

Uttrykket “snakker til” brukes så ofte at vi ikke engang vet hva det egentlig betyr. Når du snakker med noen, er du bundet til å bli knyttet til dem, men du har ingen legitime bånd til den personen uansett. Når noen uttrykker ytterligere intensjoner, er det da ting tar en tur til det verste.

Ingen av dere vet hvordan dere skal kommunisere, så i stedet vil du fortsette å spille gjettespillet til det til gradvis kommer til en end. Du har nok aldri tenkt å være med den personen, men jakten på det er det som gjør det morsomt, ikke sant?

Les også: Det handler ikke om å finne noen som får kjærlighet til å virke lett. Det handler om å finne noen utfordrende og ekte.

Når du er den som bryr seg mer, er du ansett som den svakeste lenken. Hvis du har blitt brent, blir du bitter. Subliminale meldinger (de du ikke er klar over engang) er nå en måte å kommunisere på i stedet for å snakke ansikt til ansikt.

Det handler helt om hvem som kommer til være den første til å bli mindre interessert, og det handler nesten alltid om jakten. Når vi får det vi vil, vil vi nok ikke engang virkelig ha det så mye lenger.

Historien om Romeo og Julie er en klassisk og udødelig fortelling om ung, romantisk kjærlighet. Stykket er en hyllest til romantisk lengsel og ekstatisk lidenskap, og sjelden har vel kjærligheten vært ikledd vakrere og mer blomstrende metaforer.

I Romeo og Julie stiller Shakespeare ulike oppfatninger av kjærlighet opp mot hverandre, og dette gjør stykket til en studie i kjærlighetens vesen. Innledningsvis er Romeo avstandsforelsket i en kald og kysk ung kvinne ved navn Rosalind. Denne relasjonen representerer det høviske (og kanskje livsfjerne) kjærlighetsidealet i datidens litteratur.

Som kontrast presenterer Shakespeare så den ekte, intense og lidenskapelige kjærligheten som oppstår mellom Romeo og Julie. Denne kjærligheten stilles også opp mot andre og mer prosaiske syn på kjærligheten blant stykkets karakterer:

Samsons og Gregorios nedverdigende syn på kvinnen som rent objekt for mannlig erobringstvang, og Mercutios ironiske reduksjon av kjærlighet til sex. Disse posisjonene er lett overførbare til en moderne kontekst.

I romanen Kristin Lavransdatter blir den unge Kristin forelsket i en eldre og verdensvant mann som ansees å være et helt upassende parti for en ung, veloppdratt kvinne. Hun forelsker seg og velger å gå på tvers av normene som familien og troen krever at hun følger. Hun kjemper med ambivalente følelser – frihetsfølelse og anger, kjærlighetslykke og skam.

I dag har dating har utviklet seg til et hensynsløst sinnsspill, fylt med falsk håp og andre gjetninger. Det er omgjort til noe som ikke er så gøy lenger. Det er selv vanskelig å være begeistret for å begynne å date noen nye, fordi den lille tvilen som ligger i bakhodet ditt vil til slutt ødelegge ting før de selv har sjansen til å begynne.

Vi lar våre tanker kontrollere våre datingsliv, ikke våre hjerter, og det er et av våre største problemer. Idealistiske forventninger og gamle vaner dør fort og hardt.

Hvis jeg ikke engang kan finne ut hva som skjer i mitt eget hode, hvordan skal jeg gjette hva som skjer i hodene til andre mennesker? Hvis en fyr ikke gjør det klart at han virkelig er interessert i meg, hvordan kan jeg vite om dette er noe jeg må ta på alvor. I stedet sitter jeg fast og tviler på meg selv, mens jeg lurer på om jeg gjorde noe galt.

“Jeg tekstet ham og han reagerte ikke, men jeg så at han la ut en historie på snapchat.”
“Han svarer tilbake kun med et ord til meg.”

Les også: Når du møter den rette etter å ha mistet all tro på kjærlighet

Vi lar oss bli forbrukte av irrelevante ting som dette, og jeg er så sykt lei av å bry meg om det.
Vi suger på dating, fordi når ting blir for mye eller for lite, er vi ikke lenger interessert. Vi må finne noen som passer perfekt i våre liv, ellers vil vi ikke ha noe med det å gjøre lenger.

Så blir vi fornærmet når noen gjør det samme til oss, og det er et stort sinnsspill som vi alle motvillig har meldt oss på for å delta i. Når vi prøver å bevise at vi er den som bryr oss mindre, går det over til en konkurranse hvor til slutt ingen vinner.