Å elske deg var det ensommeste jeg noen gang har gjort

Written by: Zally L.

Published on: June 13, 2022

En av gangene jeg føler meg mest alene er når jeg går ut i løpet av en kald februarnatt, når alt du kan høre er knasende snø under føttene.

Det er ingen fuglekvitter, ingen sirisser, ingenting som får deg til å føle at noen eller noe i denne verden er våken og levende bortsett fra deg.

Å elske deg følte noe sånt som dette.

Og hvis det å elske deg var som en kald vinternatt, var det også som en solrik tidlig julimorgen, med alt håp og løfte som dagens morgen bringer.

Vi kunne ha løpt rundt utenfor, ved en vakker innsjø…Men den dagen endte med en tornado som ødela alle mine planer og håp underveis.

Å elske deg har vært en ekstrem virvelvind.

Men i øyeblikkene mellom kaoset av å elske deg og virvelvinden, var det også latter. Din brå latter fikk meg til å føle at jeg hadde jobbet hardt for det.

Det var de sjeldne mulighetene, de tynne splintene av håp, som fikk meg til å føle at ting kanskje kunne ordne seg mellom oss. …at til tross for alt, kunne vi være et lykkelig par.

At det kanskje var fornuftig å elske deg så mye.

Og det var derfor jeg holdt på det. Jeg holdt på deg. Å, som jeg hang på hvert eneste lille vennlige ord og smil som fikk meg til å tro at du ikke ville gå bort og at du ville bli hos meg.

Jeg trodde at du ville ombestemme deg. At du skulle innse at det er meg. At jeg er den du vil bli gammel sammen med.

Til tross for alt håpet de små øyeblikkene ga meg, ventet jeg på “jeg elsker deg”. Det var teksten som aldri kom. Det var det tomme setet i teatret hvor jeg fikk lyst til å strekke ut hånden som ikke var der.

Det var å se rett inn i øynene dine og til slutt innse at du ikke så på meg på samme måte og aldri hadde tenkt å gjore det heller.

For det var mine dårlige øyne som så mer enn det var der. Det var mitt klønete hjerte som slo så hardt og hardt at jeg trodde det ville sprekke ut av brystet mitt og kreve at du fikset det. Tvert imot – du kunne ikke fikse det (det hadde du heller ikke tenkt å gjøre!)

Tross alt lurte du meg ikke til kjærlighet. Du advarte meg.

Du fortalte meg at det var dårlig timing, at du ikke var klar for et forhold til meg. Noen ganger er det vanskelig å si når en håpefull person begynner å bli idiotisk, men jeg tror jeg vet det nå. Jeg synes det ser mye ut som å jage etter deg.

Og mens å elske deg er som å gå seg vill i fortiden, husker jeg alle tingene som gjorde det verdt. Det var fantastisk.

Det var forferdelig. Sånn innimellom. Men stort sett var det ensomt. Å elske deg var det ensommeste jeg noen gang har gjort.

Les også:

Parforhold: Det er ikke uvanlig at man føler seg ensom i et forhold

Jeg er ensom: Jeg ble kanskje ikke født for å finne kjærlighet