25 tegn på at du opplevde dissosiasjon som barn

Som barn forstår vi ofte ikke helt hva som skjer mens det skjer. Det er vanskelig å finne de riktige ordene for å beskrive denne følelsen – en dyp mangel på tilknytning, en ekstrem frakobling fra verden, en løsrivelse fra vår selvfølelse.

Når vi blir eldre, kan vi innse at disse tilsynelatende ubeskrivelige følelsene var tegn på dissosiasjon – en mental prosess som forårsaker mangel på forbindelse i en persons tanker, hukommelse og identitetsfølelse.

Mens et visst nivå av dissosiasjon er ganske vanlig og ikke alle som dissosierer har en dissosiativ lidelse, kan hyppigere dissosiasjon eller dissosiasjon som oppstår på grunn av traumer være livstruende og spesielt viktig når du er et barn som vet hva du skal se etter.

Så vi ba folk som har opplevd dissosiasjon om å dele med oss ​​noen ting de gjorde som barn. Fordi å se inn i fortiden for å undersøke hva vi har opplevd kan hjelpe oss med å forstå hvorfor vi gjør det vi gjør i dag.

Noen ganger kan det også hjelpe oss å overvinne kampen og gå til et sted for helbredelse.

Her er hva de hadde å si:

1. «Jeg diktet opp forskjellige historier eller versjoner av hvordan jeg skulle ønske at livet mitt skulle være. Og jeg innser nå at jeg fortsatt gjør det ofte som voksen. Jeg visste ikke engang at det var en del av dissosiasjon!

Jeg har alltid stengt meg av og lært meg å være følelsesløs fordi jeg ble straffet som barn for å vise følelser. Det har komplisert mitt voksne liv og [min] evne til å få kontakt med hvem som helst – venner eller familie.” – C

2. «I det meste av min barndom lot jeg som jeg var en annen. Jeg ønsket å være en annen enn meg selv. Hvis du tror på en løgn lenge nok, vil den til slutt gå i oppfyllelse.” – J

3. “Jeg skapte en ny verden for meg selv hver natt for å hjelpe meg å sove bedre, det var en av de eneste måtene jeg kunne unnslippe og stille hjernen min.” – C

4. «Jeg leser bøker. Alt som kunne distrahere meg fra der jeg var. Foreldrene mine fortalte meg alltid at jeg trengte et 12-trinns bokprogram, men alt jeg egentlig trengte var mer hjelp.” – M

5. «Jeg brukte timer på tankene mine. Diktet opp flere forskjellige personer i deres egne historier og levde deres egne liv. Jeg var mer disse personene enn meg selv og fant det vanskelig å gå tilbake til den “virkelige” verden til det punktet hvor jeg henvendte meg til ekte mennesker som personer.” – P

6. «Som barn gjorde dissosiasjon meg veldig filosofisk. Jeg hadde perioder hvor verden rundt meg ikke virket ekte for meg, som om jeg så gjennom en skjerm; og jeg begynte å få panikk når jeg tenkte på døden fordi jeg ikke visste helt om det jeg opplevde var ekte eller oppdiktet av hjernen min.

Jeg sa også til meg selv at hvis jeg fortalte noen hvordan jeg hadde det, ville verden forsvinne.” – J

7. «Jeg løy bokstavelig talt hele tiden. Det var ikke før jeg var i begynnelsen av 20-årene at jeg skjønte at jeg hadde løyet for meg selv om barndommen min. Selv nå, nesten 33, tror foreldrene mine fortsatt at jeg lyver om alt.

Dessverre er ingen av dem villige til å høre detaljene om hvordan denne lidelsen påvirket meg som barn eller hvordan den påvirker meg nå. Jeg er ikke en løgner lenger, takk gud.

Jeg har til og med ganske dårlig samvittighet nå. Det har tatt år og år med intens bevissthet. Jeg er en av de mest ærlige menneskene som alle vennene mine kjenner.” – N

8. «Jeg pleide å sitte foran speilet i timevis og stirre på meg selv. Vanligvis om kveldene, etter at alle har lagt seg.» – J

9. «Jeg kan ikke huske visse perioder eller deler av livet mitt; noen uker, noen måneder, noen år. Jeg er bekymret for ting jeg ikke kan huske, og jeg lurer på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.» – M

10. «Jeg har lært å være stille. Jeg ville miste biter av tid, og når jeg skjønte at jeg var tilbake i den virkelige verden, visste jeg ikke hva som skjedde.

Jeg satt i klassen og nikket – jeg snakket aldri med mindre jeg ble spesifikt bedt om det. Jeg var redd for at noen skulle legge merke til hva jeg gjorde og spørre meg om det. Jeg ble den fine jenta i klassen som aldri snakker. – D

11. «Jeg prøvde å ikke puste fordi hvis noen visste at jeg pustet, ville de skade meg på en eller annen måte. Den dag i dag stopper jeg når noen sier de kan høre meg puste. Jeg tok også tilflukt i bøker og ønsket alltid å leve et annet liv.

Det er store deler av min barndom og til og med mitt voksne liv som jeg rett og slett ikke har noen minner om eller bare dårlige minner om. Og jeg stoler ikke på noen. Jeg vet at lykke fører til elendighet. For jeg fortjener ikke gode ting.” – E

12. “Som ung tenåring slo jeg meg ofte av – jeg stirret ut i verdensrommet i timevis, grepet av depresjon, dissosiasjon og depersonalisering” – H.

13. «I løpet av barndommen og tenårene mine forestilte jeg meg at livløse gjenstander skulle være min hemmelighet, beskyttere, gi støtte og trøst når jeg trengte det.

Da jeg måtte sove på gulvet, holdt teppefibrene meg oppreist og ga så mye myk komfort som de kunne.

En sofa passet på meg da jeg måtte sove på den i noen år. Den så ut som en selvtilfreds, klumpete, upretensiøs skapning der folder og knapper var på plass.

Den var varm og beskyttet meg om natten. Og noen ganger når jeg gråt, la jeg merke til lysstriper som reflekterte fra øyevippene mine.

Da jeg blinket og så i retning av en varm gatelykt, så de ut som lette, milde hender som strekker seg ned for å fortelle meg at de var der for meg.” – R

14. «Hvert rapportkort sa at jeg var ‘en flink jente, men dagdrømmer for mye, kan ikke fullføre arbeidet’. Jeg drømte ikke.

Jeg kunne ikke forklare det til moren min, som slo meg for dårlige referanser fordi jeg ikke visste hva som foregikk. Jeg tror nå det var dissosiasjon.” – A

15. “Selvskading. Jeg måtte se blodet for å være sikker på at jeg var ekte. Jeg leste i badekaret i timevis. Følelsen av å flyte og lese ville få meg til å føle at jeg var i en annen verden.” – G

16. «Jeg brukte tid på å leke med dukker, men mer ‘å lage min egen verden’, som ikke bare var begrenset til dukker – det kom inn i hodet mitt. Jeg var mer henne enn meg selv, og å prøve å være meg selv var ikke et alternativ.

Etter hvert som jeg ble eldre var det en kamp å finne meg selv og frykten min ble verre hver gang jeg forlot huset. Jeg har nå problemer med en personlighetsforstyrrelse.

Jeg fikk diagnosen da jeg var 13 og nå er jeg 17. Det er fortsatt en kamp hver dag. Men ingen vet om det» – T.

17. “Jeg hadde en fryktelig ut-av-kroppen opplevelse på skolen en dag, utløst av angst, og etter det gjorde jeg det som måtte til for å unngå skolen en stund.” – M.

18. «Jeg prøver å overkompensere for hvor fantastisk livet mitt var/er. Det gjør jeg fortsatt i dag. Og jeg ber ikke folk om unnskyldning for det. Men selvfølgelig er det ingen som virkelig forstår det med mindre de gjør eller føler det samme. Så nå prøver jeg bare å holde kjeft. Men det kommer bare ut som spy.” – S.

19. «Jeg pleide å sprute kaldt vann i ansiktet mitt for å prøve å bli kvitt det. Det hjalp faktisk noen ganger.” – K

20. «Jeg lærte meg selv å ikke riste. I en alder av 5 gikk jeg på skolen i kulda med en genser i stedet for en jakke. Jeg hadde en jakke, jeg så den hver morgen før jeg dro på skolen, men mamma ville ikke la meg bruke den.» – K

21. «Jeg stengte følelsesmessig. Det er vanligvis i omtrent 24 timer, hvor jeg trenger tid til å “tilbakestille” uten å snakke med folk. Folk pleide å si at jeg var død inni meg, men etter en stund forsto de og ga meg plassen jeg trengte. Heldigvis gjør jeg det ikke så ofte som jeg pleide.” – R

22. «Består av en gjeng venner som hadde slående ekte personligheter, biografier og utseende. Dessuten var jeg en tvangsløgner om disse “personene” og scenariene.” – S.

23. «Jeg satt i et skap i to timer og hørte på den samme sangen fordi jeg ikke hadde sans for tid. Jeg husker jeg stirret på hendene mine og prøvde å finne ut hvem de tilhørte.” – B

24. «Jeg lå i sengen og snudde på meg, ute av stand til å sove. Snakket med radioen. Noen ganger pludret i ord som var oppdiktet. Jeg trodde virkelig jeg trøstet noen. Det tok timer før jeg sovnet.” – H.

25. «Som barn gjemte jeg meg ofte på rommet mitt og ble skremt ved den minste lyd. Jeg oppførte meg vanligvis opprørsk og uinteressert.

Jeg tenkte at hvis jeg opptrådte likegyldig til min voldelige far, ville jeg bli spart for hjertesorg. Det endte opp med å forårsake mer smerte, fordi jeg tok avstand fra min mor og søsken. Så jeg oppførte meg mye dårlig.” – A