15 foreldre avslører sine innerste tanker om hva de angrer på i forhold til å ha barn

Written by: Zally L.

Published on: October 19, 2023

La oss se hva de sier

15 foreldre avslører sine innerste tanker om hva de angrer på i forhold til å ha barn

24/7. Ingen helger fri, ingen sykedager, ingenting. (Line, 26)

De første årene av livet trenger barn mye oppmerksomhet. Hvis du er heldig, får du en plass i barnehagen, ellers må noen passe på dem 24/7. Selv om de sover, må noen være rundt “hvis noe skjer”. Du bør ikke være full også. Mens dette høres lett ut, husk at dette pågår 24/7.

Ingen helger fri, ingen sykedager, ingenting. En av de to foreldrene MÅ være der. Det blir bedre over årene. Først kan du få noen til å passe barna slik at du kan få en kveld på kino, senere vil en dag hos besteforeldrene gi deg en hel natt med “hva du vil gjøre”, osv.

I tillegg må du gå på jobb, vaske huset ditt, vaske klærne dine (og enda flere av dem fordi babyer bruker mange av dem), spise, lage mat, sove, osv. osv. osv. og det meste er vanskelig å gjøre med et barn rundt deg. Folde klærne dine? Se hvem som har det gøy med å få dem alle ut igjen… Lage mat?

Alle de skarpe knivene og varme pannene og grytene er bare PERFEKTE med et barn som løper rundt… Vaske gulvet? Vanskelig å gjøre med et barn som løper rundt (vi har en liten leilighet)… Og barna må også vaskes, kles på, bli matet, osv.

Sove? Vel, forvent å bli vekket midt på natten. I et helt år. Hver natt. Kanskje flere ganger. Sove lenge i helgene? Hvem prøver du å lure? Du bør ikke komme hjem full klokken 5 om morgenen hvis barnet ditt står opp klokken 6 eller 7…

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer før jeg fikk barn. (Knut, 35)

Jeg skulle gjerne ha reist verden rundt. Som far ville det vært en slags frekkhet å dra bort så lenge, selv om jeg hadde råd til det.

Det fikk meg til å innse at jeg er vanlig, og nå er også barnet mitt det. (Torgeir, 29)

Ikke for min egen del, men litt for hans skyld. Jeg innså for noen år siden at sønnen min gjentar mitt liv. Mitt liv har vært ordinært og knapt verdt å gjenta. Det er alltid håp om at han vil ta andre valg og ha et bedre liv. Men det er det samme håpet som sannsynligvis brakte meg til verden.

Jo eldre du blir, jo flere grunner vil hjernen din finne på for hvorfor det gir mening å få barn. Ikke la deg lure, det er bare evolusjonen som lurer deg til å reprodusere – ingen fornuftig og tenkende skapning ville påtatt seg byrden med å oppdra et barn hvis hjernen ikke hadde lurt oss til det.

Så, trenger verden en til av deg? Eller blir du bare lurt til å få et barn fordi hvis det ikke var slik det fungerte, ville ingen av oss være her – en art ville ikke eksistere uten drivkraften til å reprodusere, men byrden er ikke en vi ville valgt frivillig.

Det ødela min profesjonelle karriere. (Terje, 25)

Jeg ble far da jeg var 19 år gammel. Barnet ødela min profesjonelle karriere. Jeg er nå 25 år gammel, og sitter fast i en jobb uten fremtidsperspektiver. Jeg bor i en liten leilighet med barnets mor, som nå er min kone.

Jeg hadde en plan. Jeg var i hæren da kjæresten min ble gravid. Etter det fikk jeg jobb som guide i et reisebyrå. Planen var å ta noen år fri fra skolen for å reise rundt i verden, og deretter skulle jeg studere videre.

Jeg elsker fremdeles barnet mitt, og jeg har fått to til. Jeg tenkte at når jeg først hadde blitt far så tidlig, burde jeg bare fortsette med det og bli ferdig med det mens jeg ennå var ung.

Det fikk meg til å ønske flere barn… noe som har vært smertefullt. (Mona, 27)

Bare på mine mørkeste dager. Jeg hadde en bilde-perfekt graviditet med mitt første barn, og har senere mistet 4 babyer mens vi prøver å gi henne søsken. Noen ganger tenker jeg at det å miste dem ville føles mindre smertefullt hvis jeg ikke hadde henne som bevis på hvor fantastisk det er å ha et barn. Kanskje kunne jeg gi opp forsøket og heller leve livet i stedet for å bruke det på å ønske og sørge.

Det gjør skilsmisse mye mer vanskelig (Åge, 31)

Jeg angrer ikke på å ha barna mine, men de gjør det definitivt vanskelig å forlate kona mi.

Hvis det ikke var for dem, ville jeg ha dratt for lenge siden…

RIP sexlivet mitt (Adam, 26)

Ingen sex i det hele tatt.

Det er dårlig … og bra (Lotte, 34)

Et barn vil fullstendig ødelegge livet ditt … for å erstatte det med et annet, men vakkert.

Jeg skulle ønske jeg hadde gjort mer først (Nicholas 39)

Det eneste jeg angrer på med å ha barn er at jeg ikke gjorde noen av tingene du aldri ville ha tenkt på …

Å dra på ferie. Nå koster det dobbelt så mye, og du kan ikke gjøre halvparten av det du sannsynligvis vil gjøre.

Å gå på bar. Det er ikke som om jeg sluttet å drikke … Jeg drikker fortsatt, bare ikke på barer.

Jeg pleide å ønske meg en motorsykkel, nå kan jeg bare tenke på hvor usikre de er, og hvor upraktiske.

Alt i alt angrer jeg ikke på å ha barn, det har vært flott. Men jeg tror definitivt jeg er klar for en fantastisk midtlivskrise…

Jeg angrer på å ha vært egoistisk og fått mine egne barn i stedet for å adoptere. (Ole-Kristian, 29)

På en merkelig måte, angrer jeg på at jeg biologisk produserte mine barn. Jeg skulle ønske jeg hadde adoptert dem.

Så mange barn i verden trenger foreldre, og jeg var tydeligvis egoistisk da jeg prøvde å videreføre mine gener (det var ikke det jeg bevisst tenkte på den gangen, men jeg tror det er instinktet/rotårsaken til det) når jeg heller kunne ha adoptert.

Jeg elsker mine barn. Jeg er så glad for å være en forelder. Jeg gikk imidlertid feil vei for å bli forelder. Det ville ha vært moralsk overlegen, etter min mening, å hjelpe de som allerede eksisterer og trenger det, enn å gjøre det jeg har gjort.

De ga meg helseproblemer. (Inger, 32)

Jeg fikk det da de var små, det var sååå vanskelig. Jeg hadde langvarig fødselsdepresjon; jeg vet ikke hvor relevant det er. Nå som de er på skolen, er ting uendelig bedre og jeg er glad for å være forelder.

Pengene… (Yngvar, 27)

Vet du hvor mye morsmelkerstatning koster? Glassmat?? Vi har en matglad unge, så han spiser lett opp et glass per måltid, i tillegg til havregrøt, så matkostnader er ganske store i tillegg til morsmelkerstatning hvis vi ikke finner gode salg og hamstrer.

Bleier? En økonomipakke kan vare en måned med mindre han er syk eller drikker mye væske. Våtservietter osv… Vi er heldige som har to besteforeldre som elsker å skjemme ham bort med klær, så vi har vært i stand til å begrense våre kleskjøp.

Nå som jeg har sagt det, tenk på å holde en 8kg tung boks. Ikke så ille, eller hva? Hva med å holde den boksen i 10 minutter? Nå er armene dine litt slitne. Anta nå at du må holde den boksen flere ganger om dagen, og den har nå armer og ben, og vil vri seg og skjelve når du har holdt den for lenge. Å ta vare på en baby er som å trene, bortsett fra at det ikke holder deg i form og gir deg de verste ryggsmertene og anstrengelsene.

Jeg sier alt dette, men vil klargjøre at jeg aldri angret på å få sønnen min. Han er alt dette, pluss mange unike utfordringer som har kommet fra hans eksistens, men gleden han gir min kone og meg oppveier mer enn alt annet. Hans smil, latter, babling og å se ham vokse opp har vært noen av de mest givende opplevelsene i våre liv, og noe jeg vil verdsette til jeg dør.

Jeg angrer på at jeg ikke sparte mer penger. (Øivind, 30)

Har du en jobb med fantastisk forsikring og god lønn? Du har fortsatt ikke råd til å få barn. Det vet jeg nå. Jeg angrer ikke på å ha fått mitt barn, men jeg angrer definitivt på at jeg ikke sparte mer før jeg sprutet siste gang.

Mine barn har blitt tapere. (Anne, 49)

Mine barn har vokst opp; sønnen vår vil ikke snakke med oss (ikke engang for å si hvorfor), den eldre datteren vår har psykotiske raserianfall og ringer oss bare for å skrike, og den yngre datteren vår er alkoholiker i et voldelig forhold med en schizofren person som ikke vil ta medisinene sine.

Men angrer jeg på dem? Nei. Jeg har fått mer kjærlighet fra dem enn noen anger de kanskje har gitt oss, og uten dem ville jeg ikke hatt barnebarna mine.

Jeg elsker dem, men det har fanget meg i et forhold (Runar, 29)

Jeg angrer hovedsakelig på å ha fått barn fordi jeg er i et forhold med noen jeg bryr meg veldig lite om. Jeg går ikke fra forholdet fordi jeg ikke vil at barna mine skal bli en byrde for samfunnet. Jeg vil ikke ha to små maladjustede djevler løs på samfunnet, jeg gjorde feilen så det er mitt ansvar å takle det.

Jeg går heller ikke fordi jeg vet at hvis jeg gjør det, vil livskvaliteten deres gå kraftig ned. Min kone kommer fra en ganske vanskelig familie. Ja, onkel pappa og tante mamma er der, faren giftet seg med morens søster, så hun har også bror / søster-søskenbarn. Uansett, jeg vet at hvis jeg går tilbake til gamle vaner og vil barna mine lide.

Så jeg venter. Jeg takler det endeløse skriket fra henne, de ulogiske argumentene (“Jeg vil ikke at du skal sløse bort penger på rotfylling! Men det er greit for deg å dra på ferie alene”), det skitne huset (kaster søppel på gulvet, driver meg opp på veggen), og det ekle vektøkningen.

Jeg sitter og studerer, studerer universitetsfagene mine, fortsetter med språkleksjonene mine, planlegger min flukt når jeg føler tiden er inne og det ikke vil koste barna.

Åh, og jeg diskuterte med foreldrene mine for en stund siden at jeg ønsket å forlate henne. Fikk jeg støtte? Oh nei, jeg ble bildelig talt kastet under en buss. De ringte henne og gjentok det jeg hadde fortalt dem, samtidig som de sa at de ville støtte henne uansett hvilken beslutning jeg tok. Jeg følte en så stor svik over det.