Å si farvel til mr. Kanskje: En reise mot selvrespekt og klarhet

En gang, i et virvar av følelser og usikkerhet, fant jeg meg selv fanget i en verden skapt av en mann. En mann som var smart, ambisiøs, høflig, koselig og sjarmerende. Han var som en gåte, og jeg ga ham et passende kallenavn – “Mr. Kanskje”.

Det var vanskelig å ikke bli forhekset av ham, for han hadde en magnetisk tiltrekning som dro meg inn i en dans av usikkerhet og tvil.

Jeg overbeviste meg selv om at “Mr. Kanskje” gjorde alt han kunne for å elske meg. Jeg ga alt, men en understrøm av tvil og noe uutalt hang i luften. Det var som om han stod på kanten av å gi mer, men noe, noe indre, holdt ham tilbake.

Jeg levde i et hav av “kanskje”. “Kanskje” ville han være tilgjengelig for en samtale klokken 22.00. “Kanskje” ville han delta i viktige hendelser i livet mitt. “Kanskje” ville han lytte når jeg delte mine innerste tanker.

“Kanskje” ville han støtte mine drømmer, men uten å forplikte seg til å følge dem til enden. “Kanskje” var overalt, og det føltes som et uendelig puslespill av ufullstendigheter.

Det var som å danse på en tynn line av usikkerhet, der hver steg var møtt med et “kanskje”. Jeg var ferdig med å lete etter unnskyldninger for ham. Jeg var ferdig med “Mr. Kanskje” og hans uklarheter.

Å være forelsket i “Mr. Kanskje” føltes som å navigere gjennom et minefelt av usikkerhet. Hver handling, hvert ord var ledsaget av et “kanskje”. Han kunne være opptatt, interessert, men uvitende om hvordan han skulle vise det.

Han kunne være stresset på jobben, fokusert på karrieren, eller rett og slett følelsesmessig utilgjengelig. Listen av “kanskje” var endeløs, og jeg innså at jeg fortjente mer enn uklarhet og usikkerhet.

Jeg bestemte meg for å skape en avstand mellom “Mr. Kanskje” og meg selv. Å si farvel var som å ta et pust etter å ha dykket for lenge. Jeg ønsket ikke lenger å være en aktør i et drama av uforutsigbarhet og uklarheter.

Han spurte meg en gang om han ville bli invitert til mitt bryllup. Mitt svar var et “kanskje”. Jeg ønsket å formidle at den dagen jeg gifter meg, vil det være med en mann som er sikker, som vet hva han vil ha i livet sitt, og som ikke er redd for å engasjere seg fullt ut.

Historien min handler ikke bare om å si farvel til en mann, men om å si farvel til kompromisser som underminerer min egenverd. Jeg vil ikke være en del av et “kanskje”. Jeg vil være en del av et “absolutt”, et “uendelig”, et forhold der usikkerhet ikke har plass.

Så nå, mens jeg ser tilbake på kapittelet med “Mr. Kanskje”, ser jeg det som et viktig skritt på veien mot klarhet, selvrespekt og et liv fylt med kjærlighet uten forbehold. Jeg har avsluttet historien med “kanskje” for å skrive en ny historie med “definitivt”.

En historie hvor hver side er sikker på hva de ønsker og er villige til å gi alt for det. Jeg har slått farvel til “Mr. Kanskje”, og det har åpnet døren for en fremtid fylt med visshet og kjærlighet.