Tilbakeblikk på det som kunne vært: En ære for den jeg lot gå
Jeg er for gammel til dette. Livet mitt har blitt en stor Bryson Tiller-sang. Samme det. Jeg kan ikke si at jeg ikke fortjener det.
En stund tilbake skrev jeg en artikkel om jenta jeg «dumpet». Den jeg tok for gitt. Hun var sannsynligvis jenta som jeg burde ha vært med fra starten av.
Men jeg er selvfølgelig en mann. Jeg ødela alt. Jeg valgte å søke etter kvinner som gjorde meg gal eller som gjorde alt jeg ville i sengen, og jeg gjorde det samme til dem. I stedet for å introdusere litt fred og ro i livet mitt, valgte jeg å ta risiko. Men det er hva 20-årene handler om, ikke sant?
Men nå har hun fortsatt med livet sitt. Jeg er ikke en mann som angrer mye, men hun er definitivt noe jeg ikke kommer over. Jeg angrer at jeg ikke ble med henne. Så dette er for henne.
Til den som hadde hjertet mitt hele tiden.
Du var sannsynligvis den som var den rette for meg fra begynnelsen. Nå virker det som du har funnet kjærlighet andre steder. Du fortjener hvert sekund av det. Du fortjener noen som behandler deg riktig. Gud vet at du fortjener verden.
Saken er at JEG SKULLE HA VÆRT DEN som skulle gitt deg det! Jeg mener, jeg var aldri klar mentalt, følelsesmessig eller økonomisk, men alt jeg trengte var tid. Jeg er fortsatt ikke helt der ennå, men jeg er klar til å jobbe.
Men hvem er jeg for å la deg vente? Du skylder meg ingenting. Hvis du har funnet lykke, hvem er jeg til å holde deg tilbake?
Les også: Velg henne hver dag, eller la henne gå!
Men hvem er denne fyren? Hvem tror han at han er? Hvis du tror at jeg hører ut som en hater, er det fordi jeg hater. Jeg har rett til det. Men jeg gjør det ikke, jeg sovnet, jeg tapte, det er som det er.
Men dæven.
En dag skulle jeg ta ting mer alvorlig. Jeg var ikke bare klar, men vær så snill ikke gå videre. Jeg hadde planlagt alt ut i hodet mitt. Tidspunktet var bare ikke riktig, det lover jeg.
Men hvem er jeg til å stoppe deg? Du har vært med meg gjennom det verste og det beste. Du har på siden hjelpeløs i årevis, mens folk ruslet inn og ut av livet mitt. Du viste at en dag skulle det være bare deg og meg. Så du ventet tålmodig.
Inntil du ble lei av å sitte på benken.
Så her er vi. Vel, nei…der er du og her er jeg. Du ser glad ut. Jeg håper virkelig du er, fordi jeg er ikke det. Jeg mener, jeg er glad for deg. Men jeg føler meg forferdelig. Det flotte smilet jeg ser, var på grunn av noen andre.
Jeg kan gjøre smilet ditt bredere! Jeg er den eneste som bokstavelig talt får deg til å dø av latter. Du pleide å sende meg 10 «gråtende-le» emojis etter at du endelig skjønte en av mine corny vitser. Ingen får deg til å le sånn ikke sant? Ikke sant?
Jeg antar at jeg tok feil. Det er min feil. Jeg ventet altfor mye. Jeg spilte rundt. Jeg trodde at du skulle alltid være der. Jeg tok deg for gitt. Beklager.Jeg vet at min unnskyldning faller på døve ører nå.
Les også: 7 ting menn vil ha i et forhold
Kanskje det er min tur å vente nå. Kanskje jeg skal bare sitte i mørket og håpe at en dag du kommer tilbake. Kanskje jeg fortjener en smak av min egen medisin. Kanskje jeg fortjener å være alene de neste fem årene, mens jeg sitter på rommet mitt om natten og lytte til «Maybe I Deserve» av Tank.
Kanskje.
En ting er sikkert: eg håper at han tar vare på deg på måter jeg ikke kunne. Jeg håper at han fyller tomrommet jeg nektet å fylle for så lenge. Jeg håper at han er alt jeg er ikke.
Vel…nei det gjør jeg ikke.
Dypt nede så håper jeg at det ikke fungerer. Jeg håper at han gjør en feil, ikke til grensen at han skader deg eller til du blir bitter, slik at du får ut alt på meg.
Jeg håper at han ødelegger alt akkurat nok til at du vil slippe unna uskadd og komme tilbake til din komfortsone (Ikke tro på alt du har lest om komfortsoner forresten).
Gjør dette meg egoistisk? Ja. Gjør dette meg til en hater? Absolutt. Men enda verre enn alt, er det at jeg er gammel, alene og full av anger.
Kom hjem når du får en sjanse. Jeg blir ventende her.
Kanskje.
Med en sorg i hjertet,
En alene mann
