Hvor vondt er det å ikke være elsket?

Når du elsker noen som ikke elsker deg tilbake, ja da går verden under. Du kan ikke glemme personen over natten, du kan ikke slutte å elske den personen. Du vet ikke hva du skal gjøre og du sliter. Jeg har opplevd det og jeg vil fortelle deg om det, men først ønsker jeg å fokrlare hvordan man føler smerten.

Når vi har vonde følelser, kjenner vi det ofte som fysisk smerte. Det gjør vondt i hodet, hjertet eller magen, selv om disse kroppsdelene ikke har blitt utsatt for noe.

På samme måte som fysiske skader kan føre til langvarige eller permanente smerter, kan sorg og følelsesmessige traumer gi langvarige eller permanente emosjonelle smerter.

Omtrent 10 prosent av sørgende etter tapet av en nær, får depresjoner eller langvarige følelsesmessige problemer.

Sjansen for å forulykke eller å få hjerteinfarkt eller slag er mye høyere like etter at du har mistet en nær.

Hjernen opplever fysisk og følelsesmessig smerte likt

Nå viser forskning at det ikke er det spor rart at emosjonell smerte føles som og kan påvirke oss på samme måte som fysisk smerte.

Men hvorfor er fysisk og psykisk smerte forbundet på denne måten?

Sosial samhørighet har vært sentral for vår overlevelse som art. Systemet for følelsesmessige og sosiale bånd er koblet sammen med systemet for fysisk smerte for å sørge for at vi holder sammen og knytter oss til hverandre.

Fysisk smerte kan advare oss mot skadelige handlinger, som for eksempel å gå med en brukket fot. På samme måte kan følelsesmessig smerte advare oss mot skadelige sosiale relasjoner.

Blir vi dårlig behandlet av noen, holder vi oss gjerne unna den typen personer i fremtiden.

Med den nye kunnskapen om den sterke koblingen mellom fysisk og følelsesmessig smerte, blir det enda viktigere å behandle sterke emosjonelle traumer eller langvarig sorg slik at smertene ikke blir kroniske eller fører til sykdom eller død.

Jeg elsket deg så mye. Jeg elsket deg med alt jeg hadde å tilby, mitt hjerte, min kropp og min sjel.

Etter at du knuste meg og skaden ble gjort, innså jeg at jeg ikke kjente igjen de ødelagte delene av meg selv som ble spredt på bakken. Jeg gjenkjente meg selv ikke igjen.

Nei, jeg skulle ikke forbli denne jenta. Jeg var ikke jenta som gråt meg selv til søvn, jenta som ringte typen sin i håp om at han skulle hente henne, jenta som var et annet alternativ, og jeg var absolutt ikke jenta som ventet på at typen hennes skulle bestemme seg. Likevel, var jeg akkurat den jenta ikke ønsket å være …

Det er så mange ganger jeg får lyst til å rive meg selv i stykker, når jeg analyserer hver samtale, lurer på hva jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg har gjort dette mot meg selv i månedsvis, fordi jeg visste at det ikke ville plage deg.

Jeg tok på meg dine T-skjorter, fordi selv den minste biten av deg brakte meg så mye trøst. Det skjedde ikke bare over natten, men jeg husker at jeg spurte meg selv en morgen: hvorfor lar jeg han gjøre dette mot meg?

Det var den dagen jeg innså hvor mye jeg hadde gitt av meg selv og hvor mye jeg hadde endret for å passe inn i din ide om å være perfekt. Jeg begynte å gjøre ting jeg elsket å gjøre før jeg traff deg. Egentlig har jeg aldri skjønt hvordan jeg kunne slutte å gjøre dem.

Jeg begynte å gå ut med mine venner. Jeg begynte å ha det gøy og gjøre mange nye ting. Jeg hørte på musikken jeg elsket. Jeg kjørte bilen med vinduene nede og sang rett fra hjertet. Jeg innså at jeg vil komme meg igjennom dette.

Sakte men sikkert, begynte jeg å gjenkjenne meg selv igjen. Det som var morsomt var at “den nye” versonen av meg var en mye bedre versjon av meg selv, selv før deg. Jeg innså at mitt hjerte ikke lenger hoppet opp når telefonen ringte i håp om at det var deg.

Les også: Til kvinnen som elsker for mye – Ikke la noen formørke hjertet ditt!

Jeg sluttet å bekymre meg for hva du ville legge ut på sosiale medier. Jeg hadde ikke lenger behov for å plage meg selv med det. Og du aner ikke hvor bra jeg følte da jeg pakket tingene dine i en boks og sendte dem tilbake til deg, fordi de ikke lenger var nødvendige for meg.

Ærlig talt, etter det du gjorde mot meg, og etter denne berg og dalbane av følelser, syns jeg synd på deg.

Du har virkelig gått glipp av noe, jeg kunne ha gitt deg alt. Jeg er ikke lei meg lenger, fordi jeg vet at du ikke kunne gi meg det jeg trengte – jeg fortjener hvert gram av kjærlighet og innsats så mye som jeg gir.

Det er tider da jeg går gjennom minner av oss i hodet mitt, og jeg finner meg selv smilende igjen og begynner å savne deg.

Jeg er takknemlig for det, fordi jeg vil alltid se tilbake på ting jeg har delt med deg, og jeg kommer ikke til å angre. Jeg elsket deg, og selv om ting til slutt ikke fungerte så bra som jeg hadde håpet, var du fortsatt den første personen jeg elsket og den første jeg åpnet meg selv for.

En dag skal jeg finne noen som vil gjøre det for meg.

Kanskje du en eller annen dag innser at du er villig til å elske meg. Men hvor trist vil det være for deg når du får vite at jeg har funnet noen som var villig til å elske meg fra starten av.