Sannheten er at jeg elsker deg, men du er ikke verdt det!

Det er vanskelig å gi slipp på noen du trodde var den rette. Det er hjerteskjærende å vite at dere ikke er ment for hverandre.

Denne gangen skjedde det noe rart, en feil i systemet, gale ledninger som slo oss sammen.

Noen ganger tror jeg det er en ond spøk fra Gud. “Her har du det, bli forelsket i ham, gi ham alt du har, åpne hjertet ditt, la ham komme inn og han vil tråkke på det. Han vil glede seg over livet sitt, og du må betale for det med tårene.”

Smerten jeg føler nekter å forsvinne. Den er overalt – i mitt hjerte, i min sjel og i mine tanker.

Jeg kan ikke kjempe mot det lenger. Jeg kan ikke kjempe mot deg lenger. Beklager, men jeg gir opp. Hvorfor kjempet du for å vinne hjertet mitt, hvorfor ba du om min oppmerksomhet hvis du aldri var seriøs? Hvorfor skulle noen gjøre noe slikt, få en person til å bli forelsket og så ignorere det?

Du sverget at du elsket meg. Du lovet å holde meg trygg og sikker. Du lovet at ingen noensinne ville komme til meg, ingen kunne skade meg.

Ironien bak det er at du brøt alle løftene dine. Du gjør alt du lovet å beskytte meg mot. Du kan ikke skade meg fordi du tror du er smart, men det beviser bare at du ikke bryr deg og at du aldri gjorde det.

Og det er derfor du ikke fortjener meg. Derfor er du ikke verdt meg. Jeg prøver å slette kjærligheten jeg føler for deg, jeg håper den vil visne og forsvinne. Jeg håper det ikke blir for vanskelig å gi slipp på deg og komme over deg.

Det skulle ikke være så vanskelig, men det er fordi hjertet mitt nekter å godta at du ikke elsker meg. Hjertet mitt vil ikke tro at du aldri elsket meg. Jeg vil ikke akseptere at veiene våre aldri var ment å krysse.

Men jeg må gjøre det fordi jeg ikke vil leve slik lenger. Jeg må gi slipp på deg, selv om jeg fremdeles elsker deg, fordi jeg må tenke på meg selv og hva som er best for meg. Denne gangen må jeg sette meg først.

Jeg er ferdig med å prøve å gjøre alle andre glade. Jeg er ferdig med å oppfylle andres ønsker og tråkke på meg selv for å kunne gjøre det. Jeg er ferdig med å alltid sette meg selv sist.

Les også: De tre magiske ordene du kan si til en kvinne, og det er ikke “jeg elsker deg”

Jeg ga så mye for å få forholdet vårt til å fungere. Selv da jeg så at vi skled fra hverandre, ga jeg det en ny sjanse. Jeg ga ikke opp med en gang, selv om jeg burde ha gjort det fordi du ikke fortjente en ny sjanse.

Jeg prøvde å forstå deg. Jeg prøvde å finne en grunn til at det var slik det var. Jeg hadde forståelse for deg. Ingen andre ville ha tatt imot så mange dårlige ting som jeg gjorde, og likevel satte du ikke pris på meg.

Du så fremdeles ikke hvor mye jeg prøvde, ikke engang litt. Jeg var alltid der for deg, hver gang du hadde problemer. Jeg var skulderen du lente deg mot da du ble sliten. Jeg var smilet du kom hjem til etter en tøff dag.

Men vet du hva? Du var for tung og vanskelig til å lene på skulderen min, men jeg lot deg likevel gjøre det. Jeg hadde ikke lyst til å smile, men det gjorde jeg likevel; Jeg gjorde det for at du skulle få det bedre.

Jeg gjorde det for å trøste deg når du trengte meg. Igjen la jeg komme før deg. Jeg kan ikke fortsette å prøve å få deg til å elske meg. Jeg kan ikke fortsette å kjempe for oss, det var aldri noe “vi”.

Det var bare en “du” og en helt alene “meg”. Og du … du fortjente meg ikke. Dette forholdet har blitt en tortur. Jeg er ikke fornøyd, og nå som jeg har sluttet med å prøve å tilfredsstille deg, er du heller ikke lykkelig.

Det er vondt å gi slipp på deg, men det vil skade mer å prøve å få deg til å bli. Du vil finne noen som er riktig for deg, og jeg vet at jeg vil finne noen som er riktig for meg.

Noen som fortjener meg, noen som er verdt all min kjærlighet og innsats. Jeg elsker deg, men du er ikke verdt det. Du vil aldri elske andre enn deg selv, så jeg håper bare du vil finne noen som aksepterer deg for den du er.

Les også: Å la folk gå er ganske frigjørende