Når forholdet er over: Skål for siste gangen jeg lar meg selv tenke på oss

Written by: Zally L.

Published on: June 10, 2019

Husker du første gang vi møtes?

Det var en varm sommerdag. Du og vennene dine satt komfortabelt på benken, og ventet på å levere nødvendige papirer på universitetet. Uten at dere merket det, kom assistenten og begynte å ta imot papirer. Jeg kom til henne først og du var så sint. Det viste seg at du hadde ventet der i flere timer, og du kunne ikke akseptere det faktum at jeg ville bryte den usynlige linjen, siden jeg knapt var der i fem minutter.

Jeg prøvde å forklare, men lukket munnen da jeg skjønte at du ikke ville høre meg på meg. Jeg rullet med øynene mine, fortsatte med det jeg holdt på med, tok mine ting og gikk hjem. Du var fortsatt sint og sa mange ting om situasjonen selv etter at jeg dro. Det var da jeg lovet meg selv at jeg aldri ville la noen som deg – for kjekk for min smak, en slags fyr som åpenbart var for opptatt av seg selv, en egoist- i mitt liv.

Husker du første gang vi snakket?

Det var den tredje dagen på universitetet. Jeg kan fortsatt huske ansiktsuttrykket ditt da du så meg komme gjennom gangen. Du reiste deg opp, smilte og sa: “Jeg er lei meg.” Jeg følte oppriktigheten i stemmen din og det var starten på mange ting. Jeg fortsatte å gå, og du stoppet meg.

Du forklarte hvordan din bestevenn, som viste seg å være min kollega, var syk og det gjorde at du reagerte på måten du gjorde. Du var ikke en ny student der. Du var allerede på det tredje året. Vi fortsatte å gå mens vi snakket, helt til jeg skjønte at jeg allerede brøt mitt eget løfte. Så, jeg stoppet og vi sa farvel. Men jeg visste at det ikke skulle ende der. Det var noe mellom oss.

Husker du første gang vi datet?

Det var ikke lenge etter at vi først snakket. 15 dager etter, for å være nøyaktig – 15 dager med konstant kommunikasjon fordi det var umulig å stoppe, uansett hvor mye vi prøvde. Den 16. dagen var dagen. Jeg gikk inn på klasserommet og der var det blomster. Det var mange tulipaner (hvordan du fant ut at det var min favoritt blomst – vet jeg ikke), duftende kort fylt med din rotete håndskrift, og klassekameratene mine som ertet meg med “søte” rare ting.

Å si at jeg var overrasket er helt sikkert undervurdert. Jeg kan fortsatt huske den gode middagen du lagde for oss, ansiktet ditt da du inviterte meg ut i hagen fordi du la et teppe der, slik at vi kunne se stjernene mens vi snakket om alt, hendene dine som rystet før du klarte å plassere dem på musikkspilleren for å spille Eric Benets “The Last Time”.

Det jeg ikke kan glemme er følelsen jeg hadde da du spurte meg om jeg kunne være kjæresten din. Jeg var målløs. Mitt hjerte føltes som om det skulle hoppe rett ut av brystet mitt. Jeg kunne høre det banke så hardt. Jeg visste også at du følte det samme.

Husker du første gang vi sa “jeg elsker deg” til hverandre?

Det var etter basketball kampen din. Du var så svett og glad. Dere vant selvfølgelig. Du ga meg en stor bjørneklem, og fortalte meg at alle 36 poeng var for meg. Du hvisket at du elsket meg. En nydelig musikk som ble sagt til ørene mine, men som ble spilt så høyt i hodet og brystet mitt. Vi var forelsket og falt hardere for hverandre hver dag i seks år.

 

Jeg kan fortsatt huske hvordan hver dag føltes som om det var den første for oss. Selv etter vårt første år feiret vi hver månedens jubileum. Overraskelser ble aldri gjentatt. Sanger ble komponert og vi sang. Brev ble skrevet og utvekslet. Løfter ble holdt. Vår fremtid ble planlagt. Vi var lykkelige. Det var så mye kjærlighet mellom oss. Men det skal mye mer til for å få et forhold til å fungere, ikke sant?

Men jeg antar at det aldri kan være bare positive og gode ting i et forhold. Det hadde vært for perfekt. Jeg tror ikke noen har et så perfekt forhold. Men hva er egentlig kjærlighet uten noen uenigheter?

Husker du første gang vi kranglet?

Så mye som jeg ikke ville, kan jeg ikke noe for det. Det var smertefullt. Du var ute av landet og jeg var hjemme. Hvem visste at vridde historier og avstand kunne gjøre forferdelige ting, til og med til to personer som var så forelsket? Vi sa ting vi ikke mente. Vi beskyldte hverandre selv om vi begge visste at ingen av oss var i stand til å gjøre noe sånt. Det var mange tårer. Hjertene våre ble såret. Det var noe helt annet, noe vi ikke var vant til i det hele tatt.

Men kjærligheten vår vant. Vi gjorde opp og lovet at vi ikke ville la andre mennesker og dumme ting få det beste mellom oss. For en stund gikk det bra. Inntil du begynte å ta det opp hver gang du hadde sjansen, og vi ble begge slitne av det. Vi var ferdige med hverandre.

Husker du oss fortsatt?

Husker du våre planer? Våre drømmer? Bryllupet som vi begge var begeistret for? Husker du at vi gjorde så mange ting sammen, selv de umulige tingene, selv de tingene våre venner trodde at vi aldri ville klare? Vi var så gode på alt, så de ga opp og bare aksepterte at vi var uatskillelige. Husker du hvordan vi lovet å elske hverandre til himmelen smelter og helvete kjøler ned? Husker du vår “for alltid”?

Jeg håper du gjør det. Fordi jeg gjør det. Eller jeg gjorde det. Helt inntil nå – to år etter at vår “for alltid” endte for oss. Jeg husker dem alle, og jeg vil så gjerne klamre meg fast til dem – til seks år av mitt liv som jeg tilbrakte med deg og de to årene jeg brukte til å gjenopplive alle minnene, i håp om at disse to siste årene kun var et mareritt.

Men så mye som jeg vil fortsette på denne måten, må jeg bare tillate meg selv å ende på denne historien. Dette er siste gang jeg lar meg selv tenke på deg…på oss. Uansett, himmelen har allerede blitt smeltet og helvete avkjølt for deg.

Og det er nå tid for meg til å bli lykkelig. Igjen. Så farvel, og ha et godt liv. For det vil nemlig jeg!