Jeg håper fortsatt at vi til slutt finner tilbake til hverandre

Jeg visste fra begynnelsen at du var den rette personen for meg. Det var ingen tvil om det i det hele tatt. Jeg så deg og visste umiddelbart at min sjel hadde allerede blitt kjent med din sjel for lenge siden.

Jeg har aldri forventet deg i utgangspunktet. Du kom inn i livet mitt så tilfeldig, men du gjorde hver dag til en dagdrøm. Det var bare noe med deg. Det ER noe med deg.

Aldri i mitt liv ville jeg ha trodd at jeg ville møte noen som jeg ville “klikke” med på den måten fra begynnelsen. Fra det øyeblikket jeg møtte deg, fortalte noe i magen min at du var forskjellig fra alle de andre mennene som hadde vært i livet mitt før.

Du var den rette personen for meg – jeg følte det bare! Du var grunnen til at jeg måtte gå gjennom det jeg gikk gjennom. Du var prisen på målstreken til et utrolig smertefullt løp.

Fra starten av har du minnet meg på hva det betyr og hva det vi si å føle noe igjen, du har minnet meg på min kjærlighet til musikk og fotografering. Du har hjulpet meg med mitt arbeid og mitt liv. Slike mennesker som bryr seg om noen, møter vi ikke så ofte i denne verden. Og denne verden er full av dårlige mennesker!

Men for å være helt ærlig: Jeg ville ikke falle så dypt. Jeg ønsket ikke å være så tilknyttet. Jeg ville ikke tro at det var deg jeg hadde ventet på så lenge. Jeg var veldig redd for å bli såret igjen. Men med hvert øyeblikk jeg fikk være sammen med deg, følte jeg mer og mer for deg.

Vi brukte flere sen kvelder på søte telefonsamtaler og det tok ikke lang tid før jeg kunne åpne opp og stole på deg. Langsomt over tid ble vår flamme en jevn forbrenning. Og det var ikke noe mindre enn fantastisk, egentlig. Men jeg antar som enhver flamme, vil den til slutt brenne helt ut. Men dette kunne ikke skje med oss. Ikke på denne måten.

Jeg følte noe som jeg aldri trodde jeg kunne føle igjen, og det var det beste jeg noen gang fikk oppleve på lang tid. Og det var trolig min største feil … Jeg la deg inn i livet mitt for fort. Jeg var redd at du skulle løpe vekk fra meg …

Du skjønner det at, jeg har en regel som holder alle i sjakk, fordi de nesten alltid løper bort når jeg lar dem inn i livet mitt. Men jeg brøt den regelen for deg, jeg la deg inn i mitt liv, men da viste du meg, dessverre, hvorfor jeg ikke lar noen komme nært meg.

Du lovet meg en evig kjærlighet og tok den bort fra meg i løpet av et øyeblikk. Jeg fortalte deg at jeg stolte på deg. Det gjør meg så vondt, fordi jeg trodde at jeg bevoktet hjertet mitt så godt. Min fortid fikk meg til å legge opp vegger og det fikk meg også til å være veldig selektiv med hvem jeg kunne stole på. Men for å si det som det er; du var ikke immun mot mine vegger. Du hjalp meg med å få dem ned for hver dag vi var sammen og på et tidspunkt lærte jeg å elske deg for fullt.

Vi gjorde alt sammen. Telefonen min lyste hele tiden, og det viste meg navnet ditt hver dag. Vi kunne ikke få nok av hverandre. Vi reiste sammen og laget minner som bare du og jeg vet om. Vi delte samme smak i musikk og humor og levde på samme bølgelengde. Du lærte meg å elske kroppen min, noe jeg hatet hele mitt liv. Du var der for meg midt på natten da panikk tok over meg.

Vi delte det vakreste forholdet, en kjærlighet jeg bare kunne ha drømt om. En kjærlighet som folk på utsiden misunnet. Jeg trodde aldri at jeg var verdig denne typen følelser, før jeg møtte deg. Folk sier at når kjærligheten er riktig, vil du kunne vite og føle det, og du vil kunne vite at noen er ment å være din? Vel, jeg trodde jeg visste det med deg. En del av meg klamrer fortsatt til denne ideen. Når jeg sier en del av meg, mener jeg 98% av meg. Det er skummelt å innrømme det, men det er sant. Du fikk meg til å føle ting jeg aldri har følt, og jeg har aldri vært lykkeligere enn da jeg var sammen med deg.

Men kanskje vi ikke var noe annet enn hverandres kjærlighetsleksjoner.

Du knuste hjertet mitt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror fortsatt at våre sjeler er gamle bekjente. Min følelse tar aldri feil; Jeg tror fortsatt at du er forskjellig fra alle de andre. Jeg tror fortsatt at du og jeg er ment å være sammen. Jeg tror ikke du ville såre meg.

Jeg tror bare at du begynte å føle det jeg følte, og det skremte deg så mye som det gjorde meg. Men du hadde et helt annet mål, og du løp langt og fort vekk fra meg.

Jeg vet at jeg ikke kan leve med å savne deg for alltid, men akkurat nå er det alt jeg kan gjøre. Du er den som gikk bort fra meg. Jeg håper en dag at våre stier vil krysse igjen, og jeg håper at du da vil ha mot til å bli hos meg – for alltid!

Kanskje dette er noe vi kan prøve igjen. Vi kan treffe hverandre igjen. Vi kan lære å elske de ødelagte stykkene og sette oss sammen igjen. Vi kan finne igjen kjærligheten som vi hadde. Eller, rettere sagt, den du la igjen. Jeg vet fortsatt ikke engang hvorfor du forlot meg.

Jeg elsker deg fortsatt, det vil jeg alltid gjøre, selv om du kanskje aldri kommer tilbake. Men kjære deg, hvis du kommer tilbake … Jeg vil bli den heldigste jenta i verden. Bare ikke forvent fra meg at jeg skal sitte og vente på deg for alltid.

Så til du kommer tilbake, eller til jeg bestemmer meg for å gi slipp, vil jeg bare la tårene rulle nedover ansiktet mitt som regn på en vindusrute. Jeg er knust, men jeg må fortsette å leve uten deg.

Jeg håper fortsatt at du vil komme tilbake før det blir for sent og at vil være sammen helt til slutt …

Her kan du lese om nyttige ting hjertesorgen har lært meg