Du kom tilbake så fort jeg var over deg

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle noe slikt.

Grusom timing? Kosmisk karma for noe jeg gjorde i et tidligere liv? Noe jeg ventet på så lenge, at jeg til slutt ble lei av alt?

Det føles som om folk har en sjette sans for denne type ting. Som alle våre eks kjærester (våre tidligere flammer, ulykkelige forhold som vi var så desperate etter, som vi ønsket å komme tilbake til), sitter i en hemmelig klubb som vi ikke har kjennskap til.

De møtes første mandag i hver måned. Det er kakediagrammer og plakater festet til veggen, som en scene fra et krimisshow vi ser på tv.

Sammen lager de planer. Ting som for eksempel når de skal komme tilbake, når de skal skrive, når de skal vise seg foran oss, etter å ha vært spøkelser i så lang tid.

Noen har nok også klart å lage en gadget som forteller dem med en gang at vi har kommet oss videre i livet. Det forteller dem at de burde gjøre noe, at det er på tide å kontakte oss. På tide å forstyrre oss.

Les også: Blandede signaler: Enten så liker han deg eller ikke!

Ærlig talt, er det ikke alltid sånn det virker? De kommer bare tilbake når vi endelig er over dem.

Jeg vet ikke hvorfor du gjorde det. Eller bedre sagt, jeg vet ikke hvorfor du ventet så lenge. Jeg brukte så mange netter på å pleie mine sår som jeg trodde aldri ville helbrede. Jeg gråt og ropte og så på kvalmende romantiske komedier og skrer så høyt på de samme filmene for deres urealistiske forventninger.

Jeg undersøkte historien vår gjennom støvete minner. Jeg søkte etter en eller annen grunn til at jeg ikke var nok. Av en eller annen grunn falt vi fra hverandre i stedet for å kjempe for hverandre.

Jeg fikk ikke svar. De fleste av oss gjør det ikke. Å avslutte et forhold er en morsom ting. Vi forventer at det skal ende så pent, vi forventer en ordentlig avsluttning og – sånt plutselig – alt er krystallklart. Kanskje avslutningen er bare en form for akseptering. Kanskje det er bare å sette noe til hvile, noe som ikke tjener oss lenger.

Og det var det jeg gjorde. Jeg lukket døren. Jeg avsluttet kapittelet. Jeg sydde meg selv sammen. Ikke alt på en gang, men sakte. Bit for bit. Og til slutt skjønte jeg at jeg ikke lette etter deg. Jeg ville ikke ha vondt lenger mens jeg satt hengende fast på en ide om deg, om oss. Jeg måtte bare begynne å leve videre.

Og naturligvis, hva tror du skjedde?

Les også: Det mest forvirrende forholdet i ditt liv, vil være med mannen du nesten datet

Du dukket opp. Du fant akkurat at du skulle dukke opp i det øyeblikket jeg har kommet meg videre og du fant ut at du skulle forstyrrer all fremgang jeg har gjort. Du ønsket å tråkke så hardt på alt jeg har bygget opp, og jeg vet ikke om jeg skal være forvirret eller bare sint.

Jeg ønsket dette. Jeg ønsket dette mer enn noe annet. Jeg ville at du skal komme tilbake.
Men du kan ikke bare komme inn i livet mitt fordi du har forandret deg. Du kan ikke bare danse inn som om ingen ødeleggelse var lagt igjen på din vei ut.

Du kan ikke komme tilbake nå og opptre som om du aldri valgte å gå bort til å begynne med.

Nei, du får ikke lov. Snu deg og gå din vei. Vi er ferdige!