Utroskap: Drømmen om en felles vei fremover

Først vil jeg bare si ALDRI SI ALDRI! Ingen av oss vet hva fremtiden vil bringe.

Jeg er hans, og han er min. Vi sitter overfor hverandre på Egon og spiser middag. Vi når over bordet for å berøre hender, kjærtegner med tommelen og nyter det øyeblikket vi har sammen. Vi må bare berøre hverandre, hele tiden.

Vi spøker og ler, vi snakker, vi sitter i ren tilbedelse. Jeg kjenner hver tomme av ansiktet hans og han kjenner hver tomme av meg. Jeg bestiller maten hans og han bestiller maten min (så godt kjenner vi hverandre). Vi sitter sammen i vår kjærlighet, mens vi nyter hvert sekund.

En bil parkerer utenfor og fanger blikket hans. Blikket holder han litt for lenge. Paret fra bilen kommer inn og han følger deres bevegelser. De får bordet nesten bak oss. Han stirrer for et øyeblikk, så tar han hendene bort fra bordet.

Merket på hans ringfinger kommer opp i lyset, og minner meg om torturen jeg så ofte skjuler når vi er sammen. Han putter hånden raskt og med frykt i lommen og setter tilbake sin hvitgullring på fingeren. Jeg får vondt i hjertet. Vi får regningen og betaler for vår uferdige mat. Utenfor beklager han. Jeg sier ingenting og kjører hjem alene i tårer.

Du skulle tro at etter tre år med å date en gift mann, måtte jeg være vant til dette.

Men det stikker fortsatt like mye som den første gangen vi kom bort til noen av hans slektninger, og jeg måtte “gjemme meg bak appelsiner” i matbutikken. Sannheten er at dette er en sjelden forekomst. Kanskje det gjør det verre? Jeg vet aldri hva jeg skal tenke om det.

Jeg antar at feilen er min. Hvis jeg aldri hadde latt ting skje i første omgang, ville jeg ikke ha følt meg dårlig når vi trengte å skjule forholdet. Eller den sjalusien jeg føler hver gang han drar til sin kone, som han selvfølgelig alltid gjør.

Så du lurer nok på hvorfor jeg gjorde det? Hvorfor gjør noen det? Hvorfor er menn utro mot sine koner? I begynnelsen av alt var hele situasjonen så lykkelig i mitt sinn. Forestill deg frihet! Tenk på fraværet fra engasjert ansvar! Jeg var en trygg, selvsikker kvinne og var ikke villig til å kompromittere livet mitt for et forhold og alt som fulgte med det. Som de fleste moderne kvinner følte jeg at jeg bare trengte en mann til en ting, og en forpliktet livsstil var ikke den tingen.

Så jeg spurte meg selv, hvem bedre kunne det være enn en gift mann? Og enda bedre en gift mann med barn! Han hadde ansvaret for sin kone og familie. Det ville ikke være noen vanskelige “morgen-etter”, ingen konstante telefonsamtaler eller tekster. Jeg kunne ha all den friheten jeg ville ha, og jeg ville ikke høre noen klager fra han. Det ville være enkelt og stressfritt.

Men det som startet som et enkelt, ikke-strengt-knyttet forhold (eller i det minste illusjonen av en) utviklet seg til mye mer. Du kan aldri få bare en del av kaken. Kanskje det var strømmen av elektrisitet vi begge følte da vi først møtte og håndhilste, eller kanskje det var vår felles forståelse av de andre problemene. Uansett vokste vi til å stole på hverandre. Vi ble hverandres bestevenner når en av oss trengte støtte.

Og det uformelle vennskapet med fordelene vokste opp til et omsorgsfullt, kjærlig forhold. Jeg kunne se Nordlyset danse i øynene hans da han så på meg, og han kunne se gnisten i meg. Vi kjente hverandre inn og ut, våre liv var så sammenflettet.

Men jeg regnet ikke med på alt det negative til denne type forhold.

Jeg trodde jeg hadde alt under kontroll. Jeg forventet ikke å bli den som trengte ham. Jeg forventet ikke å savne ham da vi ikke var sammen, jeg forventet ikke å bli så tilknyttet til barna hans at de nesten var som en del av familie, og jeg forventet absolutt ikke å bli forelsket.

Eller for ham til å bli forelsket i meg. Det jeg trodde kunne være noe enkelt, endte med å være så stressende. Vi måtte skjule. Vår tid sammen ble til noen korte øyeblikk, slik at hans kone ikke ville finne ut.

Jeg var sjalu og sint og gal av kjærlighet, og til tider så såret at jeg nesten ikke kunne stå. Jeg hater å være den andre i køen, men likevel var jeg. Han fortalte meg historier om hvordan vi ville være sammen på heltid en dag. Han ville forlate henne og være med meg. En liten del av meg trodde på ham, men resten av meg visste bedre. Likevel forble jeg i et slikt forhold. Vi hadde en så intens forbindelse at jeg var overbevist om at det å leve uten han ville vært så mye verre, enn å dele han med en annen kvinne.

I likhet med alt det andre i mitt liv, ble forholdet vår krydret med sangtekster som jeg følte beskrevet vår situasjon.

Sugarland, “Stay”: Det er for mye smerte å måtte bære / å elske en mann du må dele.
Wreckers, “Leave the Pieces”: Du sier at du ikke vil skade meg, ikke vil se mine tårer / så hvorfor står du fortsatt her, bare for å se meg drukne…
Nickel Creek, “I Should’ve Known Better”: Din kjærlighet betydde problemer fra dagen vi møtte / du vant hver hånd, jeg mistet hvert spill.
Zac Brown Band, “Colder Weather”: …lurer på om hennes kjærlighet er sterk nok til å få ham til å bli…

Lytte til dem fikk meg til å føle meg bedre. Det forsikret meg om at noen gikk gjennom de samme tingene jeg gjorde, at jeg ikke var alene i min tortur. Men selv gjennom musikken kunne jeg føle ting som begynte å falle fra hverandre. Jeg ble besatt av hans liv med henne. Hva gjorde de? Hvor skulle de gå? Hadde han mer moro med henne enn med meg? Hva var likevel så bra med henne? Vår kjærlighet til hverandre var sterk, men forholdet hadde kollapset. Jeg visste hva jeg måtte gjøre, så mye som jeg prøvde å ignorere det.

På en uvanlig varm vårkveld endte jeg på torturen. Hadde det vært et normalt forhold hadde det vært andre grunner til at jeg forlater en mann jeg elsker.

Kulden hadde forlatt luften og imøtekommende vår fylte meg med kraft og motivasjon til å gjøre det vanskeligste jeg visste jeg trengte å gjøre. Mine tårer falt så fort som årets første tordenvær.

“Hva sier du?” spurte han meg. “Jeg tror jeg avslutter forholdet med deg,” sa jeg.

“Kanskje du burde tenke mer på det,” presset han. “Jeg kommer ikke til en annen konklusjon. Det er over.” fortalte jeg ham.

Og det var det. Bare ren kald sannhet. Vi snakket sjeldent i løpet av de neste dagene, og til slutt ble det til ingen kommunikasjon. I stillheten var det verdens ende. Jeg ga opp på kjærlighet, på livet. Jeg lå i sengen hele dagen uten å spise noe i det hele tatt.

Mine venner og familie satt fast. De visste ikke hva som foregikk; alt de visste var min tilsynelatende unødvendige depresjon. Jeg gikk frem og tilbake for å leve blant diskusjoner om rådgivning, foreløpige klemmer og forsøk på å tvinge meg til å spise. Til slutt var jeg fortsatt ødelagt.

Så ringte han.

Han ville at jeg skulle vite at hans kone visste alt. At han elsket meg og ikke kunne fungere uten meg. Men han var ikke klar. Han spurte meg om jeg kunne vente. Han trengte meg. Han ville være med meg når barna begynte på skolen igjen. Han ville være med meg i september. Ja, selvfølgelig ville jeg vente. Han var kjærligheten min.

De neste månedene var en virvelvind av spenstighet og tvil. Vi var sammen nesten hver dag, eller så mye som et skjult forhold lar deg være. Han snakket om langsiktige drømmer, om vårt fremtidige hus og turer vi ville ta og det å få barn til slutt. Mitt hjerte lengtet etter det og ønsket å stole på ham. Hjernen min visste bedre.

Jeg satt og klamret meg til håp, og så ham da han kjøpte nye møbler med sin kone. De fikk en ny bil. Han ansatte en arkitekt og begynte med reparasjoner av huset sitt. Jeg ble mandag til fredag, ni til fem kjæreste.

Førti timer i uka som hans kone jobbet, var han min. Han elsket meg og tilbad meg og snakket om vår fremtid. Men september kom og september gikk forbi. Solen og månen gikk opp og ned. Og jeg var fortsatt alene.

Han fortalte meg at vi skulle være sammen i september. Så hver første september venter jeg. Jeg går til samme Egon på middag og jeg venter på ham. Jeg venter på min kjærlighet. Og som årene går forbi, avtar ikke håpet mitt. Det forblir sterkt. Kanskje en dag, etter all den tid, september vil komme og han vil være sammen med meg.