Jeg er singel fordi en giftig mann var nok for hele mitt liv

Written by: Zally L.

Published on: February 17, 2020

Folk kommer ofte med de samme spørsmålene, de spør om saker som har ingenting med dem å gjøre. De fortsetter å gi seg selv retten til å invadere privatlivet mitt og ser bort ifra hvor ukomfortabel jeg føler meg når de spør meg hvorfor jeg enda ikke har funnet den rette. Den største klisjeen av alle er når de kommer med en beslutning – når de forteller meg hvor smart, vakker og vellykket jeg er, og at nå er den perfekte tiden for å sette kronen på livet mitt og finne min livspartner.

På grunn av at jeg egentlig er en god person, er det vanskelig for meg å be dem om å bry seg om sitt eget liv. Jeg finner det vanskelig å forklare hvorfor jeg er singel og hvorfor jeg har null interesse for å ønske velkommen en hvilken som helst mann inni livet mitt. De fleste gangene vet jeg som regel ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal svare, så jeg bare smiler. Det får dem ikke til å være stille, men istedenfor spør de et annet spørsmål. Jeg sliter allerede med dyp depresjon og vanskelige angstlidelser.

Når som det er sagt, må jeg også si at jeg ikke er singel på grunn av giftige mannfolk der ute. Jeg er singel på grunn av den ene giftige mannen jeg hadde i mitt liv.

Jeg har løyet til meg selv så mange ganger, og jeg var så flink at til og med jeg trodde på meg selv. Jeg trodde på mine egne løgner – det viser jo egentlig bare hvor flink jeg er til å rømme fra mine egne problemer.

Jeg sa til meg selv at jeg var altfor opptatt til å ha noen i livet. Jeg prioriterte karrieren min over ekte kjærlighet. Jeg sa til meg selv at jeg skulle utsette hvert forhold, fordi jeg ville heller fokusere på å gjøre livet mitt perfekt. Å ha en ny partner ville kun ta over hjernen min, og jeg ville ikke være i stand til å realisere drømmene mine.

Jeg fortalte ofte andre at jeg virkelig var på leting og at jeg hadde noen få menn som jeg likte, men at det ikke var noe seriøst på gang, men dersom det skulle skje noen endringer ville jeg la de få vite om det. Det er ingen grunn for dem å spørre meg det samme spørsmålet hver gang de ser meg. Så fort jeg finner meg kjærestemateriale, vil de være de første som får vite det. Lite visste de om at det var den siste tingen på listen min!

I det jeg vokste opp, og etter et par forhold måtte jeg spørre meg selv hva i all verden var galt med meg og hvorfor jeg ikke kunne holde på noen i livet mitt. Jeg vet at jeg fungerer helt perfekt på egen hånd og at jeg er lykkelig alene, så hvorfor kan jeg ikke være med noen andre og dele lykken med dem? Det fikk meg til å tenke…

Jeg har alltid hatt flere mannlige venner enn kvinnelige, helt fra barndommen. De var virkelig det bare venner. Jeg så på dem aldri som noe mer enn venner og jeg var alltid komfortabel med å ha de rundt meg. Når jeg så at noen av dem begynte å falle for meg eller sende meg signaler, oppførte jeg meg alltid som at jeg ikke merket det. Jeg lukket øynene helt og fortsatte som om ingenting hadde skjedd.

Det er ikke det at jeg har gitt opp kjærligheten. Det er ikke slik at jeg ikke har prøvd å finne mannen i mitt liv, men noe stemte bare ikke. Jeg sprang ikke av gårde med en gang jeg møtte en ny mann. Det var ikke derfor. Jeg er i stand til å bli tiltrukket av menn og jeg vil ha en mann i livet mitt. Her og der, har det dukket opp en potensiell mann, noen jeg kunne tenke meg å leve sammen med, men så begynte jeg alltid å dagdrømme og så for meg hvordan livet vårt ville være og hvordan han var som person og hvordan han ville behandle meg – med andre ord gjorde jeg ham perfekt i mitt eget hode.

Les også: Forbli singel inntil du møter en jente som gjør at du vil være en bedre mann

Alle virker perfekte fra avstand. Men, så fort vi prøver, og i det øyeblikket vi kommer nærmere hverandre begynner jeg å legge merke til de minste feilene personen har og det er over før det har begynt – som egentlig er ganske bra, for å være ærlig, fordi det hadde bare blitt verre. Jeg pleide å engasjere meg selv i et forhold selv om jeg visste at det ikke ville fungere. Jeg ga ham en sjanse, vi var ok for et par måneder, og jeg ventet bare på at noe skulle skje eller at en unnskyldning skulle dukke opp slik at vi ikke kunne være sammen lengre.

Jeg var en av de jentene som angret for å ha gitt noen en sjanse minuttet de fikk den. Men jeg var for sta til å gi opp når jeg innså det. Jeg tillot meg selv å tro at denne gangen ville ting fungere. Ting vil aldri fungere, fordi jeg er ødelagt. Og jeg kan ikke danse tango med noen inntil jeg har fikset meg selv og lært meg selv å danse med andre.

Minuttet jeg ga noen en sjanse angret jeg. Det resulterte med at jeg enten mistet en venn eller at han ble til en drittsekk. Jeg begynte å trekke meg unna alt rundt meg og bare ventet på at et åpent dør slik at jeg kunne komme meg ut av forholdet. Jeg følte meg kvalt og det var det som tok knekken på meg. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg kunne fungere i et forhold eller hvordan jeg kunne være så emosjonelt ødelagt og ute av stand til å elske tilbake.

En kveld satte jeg ned og innrømte til meg selv at jeg hadde et problem. Jeg bare visste at jeg ikke kunne fortsette på den måten, uvitende om hva som foregikk og hva jeg gjorde mot andre og mot meg selv. Jeg analyserte livet mitt og da slo det meg: Jeg var en av de jentene som hadde et vanskelig forhold til sin far, som hadde resultert med et dypt emosjonelt arr. Jeg var en av de jentene som hadde en giftig far. Jeg var en av de jentene som hadde vært altfor lenge under påvirkning av en giftig mann.

Jeg etterlot så mange ødelagte menn bak meg, kun fordi den personen som egentlig skulle ha elsket meg, bestemte seg for å ikke gjøre det. Jeg fikk meg selv til å gå igjennom livet alene, fordi mannen som skulle ha vist meg kjærlighet, aldri gjorde det.

Måten han behandlet kvinner i livet sitt fikk meg til å innse hvordan kvinner ikke burde bli behandlet. Han lærte meg å sette høye standarder og med en gang jeg så lignende personlighetstrekk i mannen jeg datet som minnet meg om faren min, eller om han gjorde noe faren min pleide å gjøre, tok jeg avstand. Jeg løp uten å se tilbake.

Jeg innså at ingen mann ville noen gang være god nok for meg. Jeg innså at på grunn av kjærligheten han aldri gav meg, kjærligheten jeg fortjente men aldri fikk – vil jeg aldri la meg selv stole på en annen mann igjen. Jeg vil alltid søke etter han i andre menn kun for å rømme så langt vekk fra dem som jeg kan.

Jeg hadde ikke en giftig kjæreste, men jeg hadde en giftig far og det var nok til å aldri gi en mann en sjanse i livet mitt.

Selv om jeg har det vanskelig med å stole på menn, tror jeg på kjærlighet. Jeg bare håper at noen etterhvert vil komme i livet mitt og overbevise meg om at jeg tok feil i å tenke at det ikke er noen der ute som passer meg. Jeg tror at han vil forstå hva jeg har vært igjennom og at den personen vil se arrene jeg har i hjertet mitt.

Jeg vil være tålmodig nok og vente på en spesiell mann som kan snu min verden opp ned og få meg til å ikke føle meg skyldig for all dritten som har hendt meg. Med han vil jeg være meg selv igjen og finne freden i hjertet som jeg så lenge ønsker. Selv om ikke faren min viste meg hvordan ekte kjærlighet føles, vil det en dag være en mann som kan. Det er jeg sikker på.

Les også: Jeg vil heller være singel enn å være i et forhold som gjør at jeg føler meg alene