Veien til selvtilgivelse – Et personlig brev til mitt hjerte
Kjære mitt lille hjerte,
Jeg beklager at jeg var så uforsiktig. Jeg burde ha visst at han var trøbbel, jeg burde ha visst at han ville prøve å knekke deg.
Spesielt etter alle de problemer vi har vært gjennom de siste årene. Jeg visste at du ikke var sterk til å begynne med. Men jeg visste at du hadde begynt å bygge en mur rundt deg selv, og jeg fryktet måten jeg ville være på hvis jeg lot deg bli ferdig med den.
Jeg ville ikke være en av de menneskene som har blitt ufølsomme på grunn av verden rundt dem. Alt disse menneskene ser en og samme tristhet og sorg, som bare forbruker dem.
Alt jeg noensinne ønsket var å føle den glade, bekymringsløse følelsen igjen. Den følelsen av håp om at det var noe å se frem til, noe bedre rett rundt hjørnet.
Men hver gang jeg kom rundt hjørnet, ble jeg møtt av noe som forsøkte å dimme lyset ditt. Kanskje det stakk deg, kanskje det skrev på deg, kanskje det bare lagde skumle fjes på deg, men resultatet var det samme. Jeg frykter nå for fremtiden vår, for det som venter på oss på den andre siden av hjørnet eller på steder jeg ikke kan se.
Og da begynte jeg å føle det. Lykken kom mindre og mindre og tristheten forble lenger. Små ting skjedde, og jeg var rask med å legge dem til min liste over ting som gjorde deg vondt. Du begynte å bli tung og trøtt. Vi ønsket begge søvn fordi det var i våre drømmer vi kunne leke og være frie, selv om det kun var i noen få timer.
Les også: Jeg tilgir deg, men jeg kommer ikke til å glemme hva du gjorde
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg visste ikke hvordan jeg skulle få deg til å gløde igjen, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hjelpe deg. De tingene jeg pleide å gjøre for å få glød i deg, fungerte ikke lenger. Jeg trengte en ny plan.
Så, jeg så etter noen som kunne hjelpe deg. Og jeg fant ham. Og da vi var sammen, følte jeg at du sakte tok bort den oppbygde muren, brikken for brikken. Jeg følte at du begynte å gløde igjen.
En natt, mens jeg var sammen med ham, hørte jeg at du sang svakt. Det var tøft på hvert ukjent hjørne, men jo flere hjørner jeg tok med ham, jo sterkere ble du og desto høyere hørte jeg at du sang.
Men så ble det mørkt.
Jeg kunne ikke se, jeg kunne ikke puste, og jeg kunne knapt føle deg slå inni meg. Hva forandret seg? Hvorfor elsket han meg ikke slik jeg elsket ham? Hvis jeg kunne leve med min frykt, hvorfor kunne ikke han? Det gjorde vondt, han var borte og vi ble alene igjen.
Nå kan jeg knapt føle deg. I stedet for all den tyngden jeg har følt før, er det bare tomhet jeg føler nå. Jeg beklager at jeg lot ham skade deg. Jeg beklager at jeg ikke lette etter en annen måte å helbrede deg på.
Du har vært der for meg gjennom de tøffeste tidene, og nå såret jeg deg. Jeg trodde virkelig det ville hjelpe, jeg trodde virkelig det ville vare lenge. Vær så snill å tilgi meg.
Vær så snill og heng ut lenge nok, til jeg finner en annen måte å gjøre deg frisk på. Jeg lover at jeg ikke vil være så uforsiktig igjen.