ADHD i fokus: Viktige fakta for en bredere forståelse

For ikke så lenge siden ble jeg diagnostisert med ADHD – Attention Deficit/Hyperactivity Disorder (hyperaktivitet og oppmerksomhetsforstyrrelse). Jeg skal ikke lyve, jeg var skeptisk. Da jeg tenkte på ADHD, så jeg for meg en pjokk som oppførte seg som om de var på et permanent sukkernivå. Men så begynte jeg å lese mer om det, snakket med legen min, snakket med andre. Og gjett hva? Jeg tok så feil. Og det gjør mange mennesker også. Ærlig talt, den har et dårlig rykte. Så, her er syv ting jeg virkelig skulle ønske folk visste om det. Og jeg lover deg, jeg er ikke den eneste.

1. Mine eksekutive funksjoner fungerer bokstavelig talt ikke

Som vi alle vet, er hjernen veldig kompleks, og det samme er nevrologiske lidelser som ADHD. Hos personer med ADHD er klynger av eksekutiv funksjon ofte svekket eller bare fungerer annerledes. Vi har ikke et underskudd i oppmerksomhet – vi kan bare ikke regulere det. Det eneste underskuddet vi har er dopamin (lykkehormon-nevrotransmitteren). Så selv om jeg kan prøve å finne måter å takle det på, er det ikke bare en tankegang, det er en nevrologisk ting. 

Når jeg sier at jeg ikke kan komme i gang med en oppgave, mener jeg det bokstavelig talt. Når jeg hyperfokuserer på noe mens jeg burde gjøre noe annet, kan jeg bokstavelig talt ikke hjelpe det. Hjernen min lar meg ikke bare flytte oppmerksomheten min, jeg skulle ønske den gjorde det, men nevronene mine er ikke om bord. Ærlig talt, DDEFD, dopamin deficit executive function disorder, ville være et mye mer passende navn. 

2. Det er ikke alt som spretter rundt

Ja, det er en hyperaktiv komponent (det ligger tross alt i navnet), men for noen – som meg – presenterer hyperaktivitet seg vanligvis innover. Det er som tusen bier som surrer i hodet mitt til enhver tid. Jeg kan oppføre meg stille og ettertenksom, mens i hodet mitt er det en fest, og å prøve å navigere meg gjennom biene er utmattende. 

Mange mennesker med ADHD har en tendens til å fikle, selv om det kanskje ikke er åpenbart. Leker jeg med ringene mine og biter neglene fordi jeg har en bølge av dopamin? Fordi jeg er engstelig? Fordi jeg kjeder meg? Fordi summingen i hodet mitt er for høy? Vel du gjettet riktig, det er ADHD.

3. Det er en forstyrrelse av motsetninger

Noen dager er det som om narkolepsi og søvnløshet fikk et barn sammen; som om kjedsomhet og overveldelse bestemte seg for å bli bestevenner; som om lett distrahert og hyperfokusert er det samme med et annet navn. Hvis dette høres umulig og forvirrende og utmattende ut for deg, vel, tenk deg hvordan det er for oss. For de fleste vil koffein om kvelden holde dem våkne langt over midnatt. For meg? Det er like beroligende som urtete er for andre. 

En fidget spinner er ment å roe deg? La meg fortelle deg at det er få ting som trekker meg like mye opp. ADHD er full av ting som virker som, og vanligvis er, motsetninger. Så det kan være lett for folk å avvise symptomene, å avvise meg. Det er utmattende, uforutsigbarheten og motsetningene; stol på meg, jeg vet det. Men det er enda mer utmattende, i tillegg til å navigere i det hele.

4. Noen ganger kan jeg bokstavelig talt ikke holde en tanke for meg selv

Jeg lytter, jeg lover, men jeg vil absolutt miste hodet hvis jeg ikke sier hva jeg tenker på. For deg kan det virke som om jeg bare spytter ut den første tilfeldige tanken som dukker opp i hodet mitt, men jeg lover deg, jeg har kjempet mot trangen til å si det rett ut. Du trenger ikke engang å svare på det – jeg trenger bare å si det. Jeg trenger denne utgivelsen.

5. “Bare fokus” er det samme som “ro deg ned”

Er det så enkelt? Hvorfor har ingen fortalt meg det?! Bare tuller. Den virker aldri!

6. Det er vanskelig

Det er det virkelig noen ganger. Mye av tiden, faktisk. Jeg har oppnådd mange ting jeg er stolt av, og mange har nok ingen anelse om at jeg er på utflukt med nevronene mine på daglig basis. Men jeg er det. Jeg trenger å finne små ferdigheter og teknikker for å få meg gjennom oppgaver, som for nevronfungerende mennesker kanskje ikke virker som en stor sak. 

Jeg bruker en million klistrelapper fordi, med mindre jeg kan se det visuelt, er det ute av syne, ute av sinn. Jeg takler ikke for mye press, men uten noe kan jeg heller ikke fungere. Å være alene i et stille rom gjør summingen i hodet høyere, men folkemengder kan lett tømme meg. Det er utmattende og utfordrende, og jeg ønsker og ber ofte at jeg hadde nok av dopamin å gå rundt for å holde meg i gang helt fint. Men her er vi.

7. Alt er ikke helt ille

Jada, det er mange utfordrende ting med det. Men vet du hva? Vi har alle “ting”, uansett hva det måtte være. ADHD-en min lar meg også være mer kreativ. Når jeg blir hyperfokusert på noe tilfeldig, vil jeg aldri gjøre det halvveis. Jeg skal finne meg en ny hobby og fordype meg fullstendig, og ja, jeg er kanskje over det om en måned eller to, men du bør tro at jeg på den tiden har investert tilsvarende et år i nevronfungerende menneskers tid. 

Jeg kan multitaske godt fordi det er så mye som skjer i hjernen min til enhver tid uansett, det er egentlig ingen stor sak. Jeg vil plutselig bli besatt av å vite alt om et tilfeldig emne, så jeg er en god lagkamerat for trivia-kvelder.

Tror du jeg vil at du skulle lese disse syv tingene for å få medlidenhet, “å kjære, livet ditt høres så vanskelig ut”? Nei, det gjorde jeg ikke.Tror du jeg vil at du skulle lese dette fordi det å være på utflukt med min egen hjerne er vanskelig nok uten å måtte rasjonalisere og forklare meg for folk hele tiden? Absolutt. Vi har alle “ting” på gang. Dette er mitt.