Selvkjærlighet: Når du er selvstendig, men også latterlig følsom

Du har alltid vært på denne måten, du har alltid vært selvstendig. Du har aldri vært redd for å være alene og for å stole på deg selv. Og du er kontinuerlig på utkikk etter måter for å være enda mer selvforsynt, for å lage din egen livs sti, og for å rett og slett gjøre det du har lyst til å gjøre.

Men du klarer å elske også. Du klarer å elske hardt og helt og fullt ut. Du elsker med en stor lidenskap som er helt vanvittig. En utmattende, slitsom rot av følelser som forbinder deg med en annen person. En kjærlighet som vrir på dine følelser, kaster deg opp og ned, som gjør at du legger din tro, stahet og uavhengighet i hendene på denne andre personen.

På grunn av dette, lever du i en konstant tilstand av spenning. Det er ikke lett å finne kjærlighet når du er uavhengig.

Det er to ting du vil ha – å være din egen person og å elske – men du vil ha dem like mye. Du krever den følelsen av selvtillit, evnen til å ikke stole på noen andre for det livet du vil ha. Men når du elsker, fletter du livet ditt med en annen persons liv. Og du er villig til å gjøre det, du vil så gjerne gjøre det. Livs stien som du har satt for deg selv blir truffet med den andre persons livs sti. Og dette er både spennende og skremmende.

Din verden kjemper da en indre krig. Du holder stille staheten din og gir deg selv til kjærlighet. Du finner deg selv krøllete på fanget til den andre personen som en liten valp, mens du ber om berøring og kyss. Og du faller og faller. Du blir kvinnen som stoler på en mann, kvinnen som lener seg på en mann når hun føler seg fortapt, kvinnen som tenker på denne mannen før hun tenker på seg selv. Dette er vakkert. Dette er kjærlighet.

Men så plutselig reiser du deg opp. Du føler deg svak, avhengig, skjør. Du har blitt en kvinne som la en mann komme inn i livet hennes, en kvinne som har begynt å stole på en mann. En kvinne som lett kan bli knust av samme hender som berører henne mykt. Så svinger du til den andre siden av denne stien. Du trekker deg bort. Du bruker tid alene, du bruker tid til å lade batteriene, og du begynner å huske den følelsen av selvtillit. Gi slipp.

Ingen av sidene vil gjøre deg helt glad. Ingen av sidene lar deg føle deg fullstendig. Det virker som om du ikke klarer å finne en balanse mellom dine to sider, fordi du ønsker begge til å være like, på samme nivå. Og slik lever du, i dette spenningsområdet – hva du vil og hvem du er, hva du blir og likevel er så redd for å være.

Du er en uavhengig kvinne. En kvinne med et sterkt hjerte og en lidenskapelig sjel. Du kan ikke bare gi slipp på denne delen av deg, delen av deg selv som først tenker på seg selv, som finner styrken og evnen til å stå alene. Likevel kan du ikke være redd for å elske. Du kan ikke være redd for å omfavne den latterlige følelsesmessige siden av deg selv, den siden som blander styrken din med lidenskap. Siden som gjør deg hel.

Les også: 6 grunner som viser hvorfor uavhengige kvinner virker skremmende

Du er ikke fullstendig uten begge – uten den styrken du har, uten tårer og ord og kyss du fritt gir. Du er en sterk kvinne. Du er en følelsesmessig kvinne. Du er en perfekt blanding av begge. Du skal aldri tenke annerledes om deg selv. Du er din egen helt!