Jeg falt for deg, selv om jeg visste bedre
Jeg falt for deg, selv om jeg dypt nede visste at du ikke var bra for meg.
Da jeg først møtte deg, visste jeg at du skulle gi meg problemer. Det var noe med det store smilet. Noe om hvordan du lo og fortalte vitser. Noe med måten du så på meg. Noe om hvordan du fikk meg til å føle.
Jeg antar at det verste er at jeg ble advart mot folk som deg – menn som pratet så fint, de hengivne bedragere, de som har sjarm som kan gjemme deres dypeste og mørkeste intensjoner.
Og selv om tegnene var overalt, og selv om de vinket med sine røde flagg, mens de ba meg om å snu meg og ikke gå videre, ignorerte jeg dem i håp om å bevise at universet hadde tatt feil.
Jeg åpnet opp for deg. Med hver hengiven berøring og med hvert oppmuntrende og inspirerende ord, lot jeg deg rive ned veggene mine. Og med hver personlig tekstmelding og telefonsamtale, lot du meg tro at du var her for å bli; at du var ekte.
Du kysset meg og fortalte meg at jeg var vakker og at jeg var det du lette etter. Våre dater var alltid som i et eventyr. Jeg kunne snakke med deg om alt. Du trøstet meg, selv når jeg ikke visste at jeg trengte det. På en eller annen måte fikk du meg til å tro at du var det jeg lette etter.
Men nå, når ligger jeg her i min seng, helt alene, mens du er ute og setter agnet på det neste offeret. Nå skjønner jeg at jeg ikke var noe mer enn en lek for deg. Jeg var et spill som skulle spilles. En by som skulle erobres.
Når jeg følte den varme pilen av spenning gå gjennom meg, kjempet jeg ikke eller prøvde å komme meg unna, selv om jeg dypt nede visste at du var som en sports jeger.
Feil partner: Til den rette, som ikke var “den rette”
Du prøvde ikke å såre meg eller tvinge meg til å gi deg det naive hjerte mitt. Du var listig og på en eller annen måte overbeviste du meg om å gi det til deg. Og nå sitter den nøye plassert ved siden av de andre troféene dine.
Jeg visste at du ikke brydde deg så mye som du sa eller så mye som dine falske gester ville få meg til å tro. Men jeg reagerte ikke fordi jeg ville se noe annet. Jeg ønsket å suge inn følelsene av kjærlighet. Jeg ønsket å være en del av noe så ille, at det nesten tok liv av meg.
Og mens jeg har stjålet mesteparten av mitt hjerte tilbake, er det en del av meg som vil at du skal beholde det siste stykket. Fordi en dag, når jeg finner kjærligheten jeg leter etter, vil jeg at du skal føle skylden som går sammen med bedrageri.
Jeg vil at du skal se på deg selv og lure på hvordan du kunne være så kald, siden du behandlet meg som du gjorde. Jeg vil at du skal holde det lille stykket av meg, slik at du kan se på det og bli påminnet om at du engang knuste meg …
Men jeg var sterk. Jeg satt meg selv sammen igjen, og jeg fant lykke til tross for dine forsøk på å torturere meg med dine “frem og tilbake” øyeblikk. Du har kanskje vært sterk nok til å knuse meg, men jeg var for sterk til å la deg holde meg nede på den måten.
Og hvis det aldri skjer, hvis du aldri angrer på hvordan ting endte, vil jeg at du skal vite at jeg er lykkelig. Lykkelig uten deg. Jeg er stolt av at jeg var i stand til å gå videre til tross for at du holdt på hjertet mitt.
Jeg er stolt over å ha omfavnet virkeligheten av det som skjedde mellom oss og at jeg tok kontrollen som jeg trengte. Denne tilfredsheten som jeg føler, er det som driver meg til å fortsette å nyte livet mitt til tross for deg.
Det gir meg styrke til å fortsette fremover. Og hvis du aldri tenker på meg igjen, håper jeg at du vet at jeg planlegger å glemme alt om deg. Sakte, men sikkert, du har allerede begynt å falme fra mine minner.
Din lukt, følelsen av berøring på huden min, din latter – det er litt mørkere enn det var for noen få måneder siden. Jeg vil glemme alt det overfladiske om deg, men jeg vil alltid huske hvordan du knuste meg. Og hvordan jeg var sterk nok til å overvinne grusomheten din.
Jeg tror jeg nå forstår kraften av instinkter. Første inntrykk er ikke alltid riktig, men magefølelsen er aldri feil.