Jeg (en person med mental lidelse) blir reddet av min hund hver dag

Written by: Zally L.

Published on: August 14, 2018

Det er så mange dager jeg våkner opp og bruker minst en time på å få meg selv til å komme meg ut av sengen. Det er også dager, som lett strekker seg til uker, at jeg ikke engang forlater mitt hjem i det hele tatt.

Jeg er ikke engang sikker på at jeg ønsker å kle på meg de fleste dagene. Dusjing? Haha, kanskje, men sannsynligvis ikke.

Til de som aldri har lidd av kronisk smerte, psykisk lidelse, kronisk tretthet eller en rekke andre plager, kan disse uttalelsene virke ekkelt. Jeg blir kalt lat. Jeg blir bedt om å ta meg sammen. Dette er en hovedårsak til at jeg ikke deler mine historier ofte.

Det som får meg til å holde munnen lukket er folk som kommer med forskjellige navn, antagelser, uvitenhet og mest av alt, skam overfor mennesker som meg, med forskjellige lidelser.

Heldigvis for meg har jeg en helt i livet mitt. En liten, firebent trofast venn som har vært hos meg i nesten 12 år. Hans navn er Papi.

Hunden min har vært en Guds gave ved flere anledninger enn jeg gjerne vil innrømme. Når jeg våkner opp med intet ønske om å komme meg ut av sengen, venter han tålmodig.

Etter en stund kommer han opp til ansiktet mitt, slikker meg og det føles som om han sier: “Så, er du klar?” Hvis jeg ruller over igjen, vil han krype under dynen til jeg er klar. Til slutt vil min kjærlighet til Papi få meg til å ta meg sammen og ut av sengen, kle på meg og ta ham ut for en tur.

Når jeg først kaster bort dynen for å stå opp, blir jeg møtt med en voldsomt svingende hale og en eskorte på badet. Hvordan kan noen motstå det?

I perioder med søvnløse netter eller når mine lidelser dikterer slik at jeg blir våken i to eller flere dager, klager han veldig lite. Han vil da legge labben sin på min datamaskin stol, noe som betyr flere ting, hvorav den ene er, “Vil du ikke legge deg til sengs nå?”

På grunn av min kjærlighet til ham, legger jeg meg vanligvis på sengen og gnir magen hans. I sjeldne tilfeller kan jeg til og med sovne i en time eller så.

Uten å si et ord, har Papi vært min cheerleader, nær venn, skulder å gråte på. Han gir meg ubetinget kjærlighet, uansett hvordan jeg føler hver dag. Et blikk på hans søte lille ansikt har stoppet meg fra å avslutte alt, på mer enn én anledning.

Han vet når han skal være i nærheten og når han skal holde litt avstand. I de tidene når min tålmodighet er lav eller ikke-eksisterende, vil han normalt ligge på sengen på det andre rommet.

Han har ikke hatt noen formell “service hund” trening. Han lærte rett og slett alt bare ved å leve med meg. Jeg er også døv, og han varsler meg når noen ringer på døren min eller når telefonen ringer. Han er fantastisk.

Det har blitt dokumentert at det å ha et kjæledyr kan redusere blodtrykket. De kan bli trent til å bli servicehunder for personer med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og andre plager.

Selv uten formell trening, som hunden min har bevist, kan de være livreddere. Hver dag går jeg ut av sengen, og jeg lever fortsatt på grunn av Papi. Han er ikke bare hunden min. Han er min livredder og min helt.