Kvinner som tåler mye i sine forhold kan aldri være lykkelige

Jeg vokste opp med to kvinner. Med to helt motsatte punkter på samme linje. Med en underdanig og en trassig kvinne. En myk og skånsom og en tøff og skarp. Jeg ble oppvokst med begge av dem, mens hver av dem prøvde å innprente i meg det de trodde var best.

Begge prøvde å lære meg ting de trodde jeg trengte. Og de prøvde å lære meg om livet så godt de kunne.

Så til slutt ble jeg en person med blanding av to kvinner. Den skånsomme som begynner å gråte når noen ser stygt på henne, og den andre som klarer å le selv om hun blør. Den andre er farlig. Farlig for meg selv og andre. Hun er i stand til å skade deg samtidig som hjertet hennes blir knust, bare for å beskytte seg selv. Hun er i stand til å skade seg selv bare for å være det hun lovet seg selv å være når hun blir voksen.

Min bestemor var et eksempel på en kvinne som ble oppdratt til å være lydig. For henne var det aldri et annet alternativ enn å lytte til og gjøre det hun ble bedt om av sine kjære menn. Broren min ville nevne at han var tørst, og hun var allerede foran han med et glass vann. Mannen hennes ville gjerne ha favorittmåltidet sitt ved midnatt, og hun ville reise seg mens hun mumlet til meg “Hold kjeft, ikke si noe imot, bare la det gå,” som postulatet hun ønsket å innprente i hodet mitt, noe som jeg aldri kunne motta eller forstå.

Dessverre bemerker jeg at dette har blitt mottatt i så mange unge hjerner. De ble mottatt på alle områder. Kvinner i det 21. århundre, utdannede og i stand til å være uavhengige, TÅLER ALT. De tåler og lider når menn heller ser på tv-en enn dem. Når tåler at de lar sokker ligge rundt i leiligheten og legger skittentøyet i klesskapet. De tåler når noen tar lønnen deres og kontrollerer hver og eneste krone og ting de skal kjøpe.

Kvinner er mer tilbakestående i dag enn de var for hundre år siden. Da måtte de gjøre det, fordi de var økonomisk avhengige av menn, fordi for å overleve måtte du tåle alt.

Instinktet som i disse situasjonene ikke skiller oss mye fra dyr, gjør at du kjemper så godt du kan. Du er lydig. Du serverer andre, og gjør det du blir bedt om. For å få penger til å kjøpe lunsj, for familien.

Les også: Jenter som holder seg single mye av tiden, ender opp til å være de lykkeligste

Kvinner i dag lider og tåler mye i sine forhold fordi de har blitt vant til å ikke være elsket, vant til å ikke få oppmerksomhet, vant til å ikke føle seg verdt. Kvinner i dag er overbevist om at dette er helt normalt. Kvinner i dag sier ja til å føde 2-3 barn bare for å holde på mannen de elsker. Barn er viktige for mannen og det er kun da han føler seg verdt som person. Det er en slags garanti på at du er hans kvinne og ingen andres. Det er viktig for ham, selv om det er fem år siden han har følt noe for deg.

Den frekke og tøffe delen jeg ble lært gjennom oppveksten, lærte meg at aldri skulle tåle noe i mitt liv. Ikke engang barna mine. Jeg har aldri i utgangspunktet vært første prioritet til min mor selv om jeg var et barn. Alt måtte være rasjonelt. Og riktig. Fordi livet lærte henne at hun ikke hadde mye tid til sentimentalitet.

Hun lærte meg at jeg kan overvinne livet selv om det skulle treffe meg hardt, men hver gang trengte jeg å stå opp og fortsette. Hun lærte meg hvordan jeg skal skjule følelser og hvordan jeg skal være trassig og sterk. Hun lærte meg å være meg selv for alltid og at jeg bare på denne måten kunne være noen andres. Ikke å være dum, overfladisk og lydig for enhver pris. Hun lærte meg at jeg aldri skal late som jeg er en annen person bare for å bli likt av samfunnet.

Selv om hun noen ganger vekket et ubeskrivelig sinne i meg da hun prøvde å rive meg bort fra den følsomme delen av meg som skalv i møte med utfordringen, lærte hun meg å være en god kvinne. Hun lærte meg å lytte med hjertet, men også å bruke hjernen. Hun lærte meg å velge en mann som ønsket å gjøre meg til en bedre person.

Hun lærte meg å elske, men også å passe på meg selv. Hun lærte meg også at det er greit å gråte. Bak den lukkede døren på badet var det ingen som kunne se meg. Og så måtte jeg reise meg opp, vaske ansiktet og smile.

Jeg blir så trist når jeg ser hvor mange kvinner har blitt oppdratt feil. Kvinner som våkner opp hver morgen og hater seg selv og den ved siden av seg.

Jeg blir trist over å høre alle unnskyldningene “på grunn av barna”, “på grunn av foreldre”, “på grunn av jobben.”

Det er trist å være så bekymret at du glemmer hvordan du skal elske deg selv. Det er trist å kjempe. Enda tristere er det å overgi seg. Vær den beste versjonen av deg selv og til deg selv, for din egen skyld. Hvem bryr seg om hva en mann vil tenke om deg. Eller fem av dem.

Les også: Utenom selve kjærligheten er det flere viktige ting i et forhold