Bipolar lidelse: Vi fikk en fin start, men noe kjentes feil…

Det hele startet bra, men så snart han så hennes hjem, oppstod en dårlig følelse i magen hans.

I ettertid burde han ha lyttet til den følelsen.

Her er historien hans.

Etter noen uker på datingsiden løsnet det og jeg fikk kontakt med en kvinne som jeg hadde mye tilfelles med, vi fikk fin kontakt på e-post. Hun var høyt utdannet og jobbet i et akademisk yrke, bare det! Jeg er et menneske uten høy utdanning.

Den første daten varte lenge, vi gikk en lang tur og avsluttet kvelden med middag ute på en restaurant.

Etterpå kontaktet vi hverandre via tekstmeldinger, og neste helg dro jeg til henne. Da jeg kom inn i hennes hjem, ble jeg litt sjokkert.
Møblene var brukt og så slitte og enkle ut. Det var rotete, og alt hadde en mager følelse. Men på soverommet var det en skikkelig seng. Den var ubearbeidet og jeg la merke til at laken var mørkerøde, det ga et “pornografisk” inntrykk.

Les også: Hvis du sitter i et giftig forhold, må du huske dette

Noe føltes galt fra begynnelsen

Vi hadde kaffe og begge følte nok der at dette gikk i riktig retning. Men da jeg reiste hjem om kvelden, var det et advarselssignal i meg som jeg egentlig ikke kunne gi slipp på. Det var noe som ikke helt stemte ved hvordan hjemmet hennes så ut.

Neste helg kom hun til meg. Om kvelden på sofaen skjedde det plutselig. Vi oppførte oss som tenåringer! Da jeg følte at vi begynte å tenke på sex, sluttet hun plutselig og ville hjem. Ikke noe problem, sa jeg. Da hun kom hjem, sendte vi SMS til hverandre og takket for en fin dag. Helgen etter det ble vi et par. Etter det hang vi sammen hver helg, vi hadde mye sex og koste oss sammen.

Men et stort problem var alkoholforbruket vårt. Vi drakk ofte så mye at vi begge mistet hukommelsen under rusen. Tiden gikk, hun var noen ganger på noen konferanser med jobben, og det var mye alkohol på kveldene. Hun ringte og ønsket støtte før festen startet. Dagen etter var hun dårlig, og følte seg uvel.

Jeg begynte å forstå at hun var syk

Så en dag ringte hun og ønsket å møte meg for å fortelle meg noe. Da vi møttes sa hun at hun sannsynligvis var bipolar. Jeg forstod ikke noe! Det er ikke så veldig ille, jeg lider av hypomani, sa hun. Jeg var rett og slett sjokkert.

Tiden gikk og innimellom sov hun mye, men innimellom kunne hun ha store planer – flytte, slutte å jobbe, kjøpe hus og mer. Jeg begynte å forstå at hun var syk.

Helgene våre besto fortsatt av alkohol. Veldig mye alkohol!

Hun begynte å ringe meg om kveldene og gråt. Hun ønsket ikke å leve. Jeg ble veldig bekymret og prøvde å støtte henne. Dette var meningsløst. Hun så alt i svart. Når vi var sammen sa hun at hun ikke ønsket å plage meg med det. Jeg ble helt frustrert.

Tiden gikk. Vi så fremdeles ofte og hadde mye sex. Noen ganger ønsket hun ikke å bli sett og hørtes veldig deprimert ut på telefonen. Jeg lot henne være, men inni meg følte jeg en stigende tanke “hvordan skal jeg forholde meg til alt dette?”

“Barnet kan være mitt”

Etter to uker med depresjon og det at hun ikke ønsket å se meg, gikk jeg til henne. Herregud! For en person jeg møtte! Stille, deprimerende og litt full. Vi hadde sex, men jeg måtte dra. Vi sa at vi elsket hverandre. Et par dager senere fikk jeg en tekstmelding. Hun skrev at hun trengte å ta seg tid til å tenke i noen uker, og ønsket ikke å si mer enn det.

Jeg ble mistenksom. Så neste gang jeg var sammen med henne, snek jeg til og så på datamaskinen hennes – en datingside dukket opp. Der var hun og det sto at hun var singel. Pang! Jeg konfronterte henne, men hun var helt kald. Da skjønte jeg at det ikke var noen vits i at jeg var sammen med henne lenger, så vi gjorde det slutt.

Halvannet år senere sjekket jeg henne ut på nettet. Nå var hun gift og hadde et barn! Hvor gammelt var barnet? Mye stemte, barnet kan være mitt.

Det ble veldig sterkt for meg. Hvor lenge hadde den andre fyren vært med på bildet? Jeg kan være pappa til det barnet. Hva ville mannen hennes sagt om jeg banket på døren? Hva slags person er hun?

Nå tar jeg meg sammen for å se om jeg kan gjøre noe med det. Men en ting er ganske riktig, og det er at kjærlighet er blind.

Les også: 5 advarselstegn du skal se opp for i forholdet ditt